Livet  på Skogen

Livet på Skogen

Om bloggen

Her finner du litt om hvordan hverdagslivet vårt arter seg.

Kakelotteri

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken sø., februar 17, 2019 12:53
Min mann og sønn bestilte seg billetter til en film på kino. Jeg så fram til en rolig alenekveld: styre fjernkontrollen på tv helt sjøl og se alle de kanalene ingen andre enn meg vil se, spise litt sjokolade, sløve i sofaen med strikketøy.

Så tikket det inn en melding: Klassen til sønnen skulle arrangere kakelotteri dagen etter den etterlengtede alenekvelden og alle ble oppfordret til å stille med kake.
"Skriv at jeg kan bake en sjokoladekake," sa jeg til mannen.
"Det skal være TO kaker," svarte han og skrev: "Vi kan komme med to kaker."

Jeg klaget litt på jobb. Jeg er ikke glad i å bake. Jeg ville heller ha kosekvelden min enn å bake. Min kollega er meget løsningsorientert, så hun smilte og sa:
"Dette fikser du enkelt. En Toropose, og vips en kake. To Toroposer, og vips har du to kaker."
Jeg tror jeg måpte litt.
"Kan man det?" spurte jeg. "Er det innafor?"
"Ja da," sa min kollega med ettertrykk. "Det er helt innafor."
Og flere hengte seg på:
"Torokakene er kjempegode!"
"Jeg elsker brownies fra Toro!"
"Enig! Det finnes ikke bedre!"
"Sjokoladekaka deres er også knallgod!"
"Og den Lys muffins. Nam, sier nå jeg!"

Jeg var overbevist. Mannen stakk innom butikken på vei fra jobb og kjøpte med Toro eplekake og noen epler. Da kvelden kom, skrellet jeg epler og delte dem i tynne båter, så mikset jeg sammen posens innhold med smeltet smør og vann, og så stekte jeg to eplekaker.

Og vips var alenekvelden reddet.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post374

Der smeller det gitt

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken ti., februar 12, 2019 22:00
Det er tirsdag ettermiddag. Jeg har kommet inn etter å ha gitt hestene kveldsmaten sin, og setter meg i sofaen. Som jeg sitter der, hører jeg lyd. Det er min manns radio som står på, den på det lille bordet i lesekroken i stua. Jeg rusler bort for å slå den av.

På et eller annet vis klarer jeg å snuble i teppet under bordet. I det jeg vrir meg og slenger fram den andre foten for å gjenvinne balansen, streifer hånda mi bort i antenna til radioen. Og der smeller det! Det gnistrer skikkelig, og jeg får meg et skikkelig støt. Omtrent som å ta på et strømgjerde.

Og radioen blir stille. Helt mørk og stille. Uten at jeg har rørt av-og-på-knappen. Jeg blir stående, usikker. Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg bestemmer meg for at det er helt uaktuelt å røre den noe mer. Jeg har gjort nok skade med mine elektriske hender. Så jeg lar det ligge, og tilstår for mannen når han kommer inn. Jeg ber om unnskyldning. Det var jo ikke med vilje!

Mannen tar det hele med godt humør, og setter seg ned med skrutrekker og lommelykt og hva-han-nå-brukte. Etter en stund kommer gladmeldingen: Radioen er ikke ødelagt. Strømadapteret er ødelagt.

Jeg har gnistret i stykker strømadapteret til radioen.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post373

Fredag og ukeslutt

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken fr., januar 25, 2019 21:52
Januar nærmer seg slutten, og med det kommer årets (altså kalenderårets) første planleggingsdag. Naturligvis skal vi ikke være på skolen, men reise til det litt større distriktssentrumet en drøy times kjøring unna. Så jeg står opp enda tidligere enn vanlig, stabler meg inn på badet og får etterhvert spist litt frokost. Ettersom jeg er så tidlig ute kommer på at det kan være godt med litt niste, så jeg smører med meg en skive.

Jeg er kronisk og uhelbredelig B-menneske, så jeg er fortsatt trøtt da jeg subber ut til bilen. Det er kaldt, og jeg skal sitte på med en kollega, men på grunn av ankelskaden fra i sommer tar jeg bilen de omtrent 750 metrene ned til møtestedet. Den gamle bensinbilen, ikke den nye flotte elektriske. Jeg parkerer bilen hos svigers og rusler bort til busslommen der jeg skal stå.

Jeg gjør så godt jeg kan for å stå midt i buksa, kryper litt sammen i NATO-stilling og venter i omtrent et og et halvt minutt før kollegaen min kommer. Så tar jeg meg kraftig sammen for å våkne, og etterhvert som bilen fylles opp klarer vi å holde en høflig og blid konversasjon gående.

(Om selve kursopplegget er det lite å si. Det vil si, jeg kunne skrevet mye om denne dagen, men da ville dette blogginnlegget blitt så langt at ingen hadde giddet å lese det. Så jeg avstår.)

På tur hjem er vi slitne, men blide. Min kollega slipper meg av i den samme busslommen og jeg rusler bort til bilen min. Den er ikke superfornøyd med å starte i -21 grader, men den starter tross alt. Så jeg er glad og kjører hjem.

Der kommer Panikkanfall nummer en: Motorvarmerledningen henger ikke på sin vante krok i garasjen. Jeg saumfarer hukommelsen: Husket jeg å ta den ut av bilens kontakt i dag tidlig? Jeg klarer ikke å huske at jeg gjorde det, og begynner en panisk leting. Under bilen (av alle steder!), utenfor garasjen (kanskje jeg rygget ut med ledningen i, og så kjørte over den så den ble liggende igjen ute her), inne i bilen (slå den!).

Ingen ledning er å finne. Jeg gir opp prosjekt Finn Motorvarmerledning, og rusler inn. Jeg er temmelig fortvilet, og på vei mot husdøra stiger ikke humøret akkurat. For hva ser jeg?

Hestespor i snøen. Hestespor! Vi har to hester. De skal ikke rusle på gårdsplassen, men stå inngjerdet i en hamnehage. Jeg går inn, tvers gjennom huset og ut på verandaen. Derfra har jeg utsikt til grinda og deler av gjerdet. Grinda er lukket, men ingen hester er å se. Panikkanfall nummer to er nå godt i gang. Jeg tar av meg jakka og vinterskoene (i et eller annet idiotisk innfall) kommer meg ned i kjelleren og ut gjennom døra der. Og ganske riktig, i snøen er det masse hestespor.

Så kommer min mann kjørende hjem fra jobb. Og plutselig står hestene der, rett ved garasjen! Jeg hiver på meg en ullgenser og et par støvler og kommer meg ut. Jeg når dem igjen ved grinda, der han akkurat får hestene gjennom, og smekker grinda igjen bak dem. Så ser jeg at ti meter lenger ned ligger en del av gjerdet nede. Så min mann rusler tilbake med grimene mens jeg går ned og forsøker å lukke gjerdet ved å løfte opp den delen som ligger nede.

Det nytter lite. Den nederste planken sitter fast, enten i telen eller i snøen, og overdelen lener seg utover og faller overende hvis jeg går unna. Så jeg blir stående der jeg står, støtter opp gjerdet og håper at mannen snart kommer tilbake med 100 meter ståltråd eller hammer og spiker eller noe.

Det gjør han ikke, viser det seg. Jeg fryser. Snart går verandadøra på huset opp, og mannen min stikker hodet ut. Han roper til meg:
"Du må bare prøve å få støttet opp de plankene sånn at det henger. Jeg fryser på fingrene og orker ikke å fikse det nå."

Jeg er frustrert. Jeg fryser jeg også, og det er ikke mulig å få støttet opp plankene på noen måte.
"Det går ikke," sier jeg. "Det går ikke an å henge det opp fordi gjerdet har frosset fast og det lener seg utover og det faller ned så fort jeg flytter meg vekk."

Han sukker og sier okei, han skal komme. Og det gjør han. Med ståltråd.

Etterpå vasser jeg gjennom snøen for å komme meg tilbake til huset. Jeg er på feil side av gjerdet, og å klatre over den provisoriske reparasjonen er helt utelukket. Støvlene mine fylles med snø og jeg er så kald at jeg lungene svir hver gang jeg puster inn.

Vel inne går jeg rett inn på badet og vrenger av meg dongeribukse og sokker. Så tar jeg på meg ullbukse og ullsokker og blir bare sittende på det varme badegulvet en stund, i et forsøk på å få kontroll over skjelvingene. Så vakler jeg ut til stua og stiller meg så tett inntil vedovnen som jeg kan komme.

Omsider stopper skjelvingene og jeg setter meg ved middagsbordet. Der bestemmer jeg meg for å tilstå motorvarmerledningsfadesen.
"Kjære," sier jeg i håp om at denne innledningen vil gjøre min mann mildere stemt. Ikke at han er en hissig type, men menn og biler...

Han hever øyenbrynene lett og ser på meg. Jeg fortsetter tappert.
"Jeg lurer på om jeg kanskje muligens glemte å ta ut motorvarmerledningen da jeg skulle dra i dag tidlig, for da jeg kom hjem så var den ikke i garasjen." Fortvilelsen sniker seg inn i stemmen min.
"Og jeg lette overalt, virkelig. Inne i garasjen, inne i bilen, utenfor garasjen..."

Jeg kommer ikke lenger. Han sitter der og ler.
"Det var jeg som tok den med," sier han. "Jeg tenkte jeg kunne svinge innom og sette den i bilen din, hvis du hadde parkert foran garasjen. Men så sto du så langt unna at det ikke gikk. Jeg tenkte at du ikke kom til å legge merke til at den var borte en gang. Du er jo ikke verdens mest observante menneske."

Og nå er det helg.





  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post372

Mer om Jerusalem

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken ti., januar 01, 2019 14:16
Det blir mange innlegg på en dag, dette, men jeg har lyst til å skrive litt mer om Jerusalem. Dette var nok det mest eksotiske stedet vi besøkte, og det aller mest spesielle var alle de ultraortodokse jødene.

De var lette å kjenne igjen, spesielt mennene. De går med hatt, svarte klær og har en meget spesiell hårsveis. Sveisen kommer av at de ikke skal klippe det håret som er foran ørene (!) og derfor hadde de noen lange hårtuster hengende ned på hver side av ansiktet. Disse så ut som om de hadde tvunnet dem rundt en blyant eller noe, for de var krøllete på den måten.

Jeg ble fortalt at ultraortodokse jøder ikke jobber. De får penger av staten, og er altså navere. Ikke betaler de for seg på bussen heller, og de gjør ikke militærtjeneste. Det var ikke så mange av dem før, men de får visstnok i gjennomsnitt 7,7 barn og derfor har de blitt mange. Dette fører til at de andre, de som faktisk jobber og forsørger disse menneskene, blir frustrerte. Så det er indre spenninger i Israel på grunn av dette systemet.

De fremstod for meg som arrogante og svært lite snille. For eksempel skulle vi inn på en buss, men de stod slik at de sperret veien inn framme ved sjåføren og det var ikke snakk om at de trakk seg litt bakover i bussen (der det var god plass) for å la oss komme på. Så vi gikk inn bakdøra, men da fikk vi ikke betalt. Min datter forsøkte å smyge seg fram mot sjåføren med busskortene våre for å betale, men da flyttet de seg litt. Akkurat nok til at hun slett ikke kom fram.

Lenger bak i bussen satt en kvinne alene på et firersete. Rett ved setet sto en ultraortodoks mann, muligens hennes ektemann, og passet på at ingen fikk satt seg der. Selv om folk sto og vaklet rundt i bussen. Ved en brå sving kom han ut av balanse, så jeg satte meg på et av de ledige setene. Min datter og svigersønn fulgte på. Da gikk kvinnen og mannen sendte oss noen blikk som ikke akkurat var vennlige. De snakket høyt sammen på hebraisk, og jeg kan jo gjette på hva de sa. Men ettersom jeg hadde vondt i ankelen og slett ikke forstår hebraisk, så brydde jeg meg ikke så hardt.

På en annen buss ble jeg sittende på et dobbeltsete. Det sto flere ultraortokse menn i midtgangen, men ingen av dem gjorde tegn til å sette seg ved siden av meg. Min datter sa at hun trodde ikke de kunne sitte ved siden av kvinner. Jaja, deres tap tenker jeg. På den bussen sto de som sild i tønne.

Min datter fortalte om en episode der ultraortodokse jøder skulle fly fra USA til Israel, men så ble flyet dirigert om på grunn av storm. Da ble de så rasende, for de var redde for ikke å rekke fram til sabbaten, at de gikk fysisk til angrep på kabinpersonalet. Sparket og slo.

Så jeg har lært at disse menneskene slett ikke er snille og vennlige, som man skulle tro av dypt religiøse som bruker all sin tid på å be. De er arrogante og driter i andre, spesielt kvinner. Fysisk vold er helt ok.

Nå ble dette et veldig fordomsfullt og aggressivt innlegg, føler jeg. Beklager det. Jeg ble faktisk skikkelig sjokkert av det jeg så og hørte av disse folkene.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post371

En liten oppsummering av Israelsreisen

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken ti., januar 01, 2019 13:07
Det forrige innlegget ble så langt at jeg velger å lage et eget innlegg med en slags konklusjon eller oppsummering. Denne turen til Israel har lært meg

at Tel Aviv er den minst skumle og mest rene storbyen jeg har vært i.

at israelsk vintervær kan være kjølig, selv om det er 15 varmegrader. Vannrett regn er ikke varmt, uansett lufttemperatur!

at når bussene går hele tiden og alle steder, er det utrolig lettvint og greit å kjøre kollektivt. I tillegg er det billig og det er heller ingen ulempe. 5 NIS og noe. (1 NIS er ca 2 kr 30 øre, hvis du vil regne om. ca 13 kroner for en busstur. Unntaket var turen til Jerusalem, den kostet 16 NIS og det var en drøy times kjøring.)

at slett ikke alle ansatte på restauranter og i butikker i Israel er spesielt flinke i engelsk, men når en gjerne vil kjøpe og en gjerne vil selge, så ordner det seg alltids.

at i Israel sender du kortet ditt med servitøren ut på bakrommet når du skal betale. Det samme gjaldt forsåvidt i butikker, den ansatte tok kortet og dro det. Noen pinkoder var det aldri spørsmål etter.

at det aller mest fantastiske ved hele turen var å treffe datteren og svigersønnen igjen! Jeg hadde selvsagt savnet dem, men hvor mye ble jeg først klar over da vi møttes igjen. Og nå savner jeg dem mer... Men! Nå er det bare en måned til de kommer hjem!



  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post370

Godt nyttår!

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken ti., januar 01, 2019 13:00
Da var 2018 over. Her kommer en liten rapport fra juleferien vår. Vi har vært i Israel og jeg var meget skeptisk til å dra dit. Betenkelighetene kom både av personlig engstelse (jeg er jo en pingle), med mange katastrofetanker om uroligheter og konflikter. Det er jo ikke akkurat det fredeligste hjørnet i verden, dette. Jeg tenkte også mye på om dette er et regime jeg egentlig vil støtte, med tanke på hvordan Israel praktisk talt driver en apartheidpolitikk.

Men vi valgte å dra. Og i ettertid må jeg si at det ble en fin ferie.
Vi ankom natt til 2. juledag, fikk tak i drosje til hotellet og stupte i seng. Dagen begynte så med at datter og svigersønn kom til hotellet og hadde med bananer og energibar til mor (som er helt avhengig av frokost med det samme hun står opp), før vi tok bussen til en frokostkafé. Etterpå dro vi hjem til ungdommenes hybel. Så bar det til universitetet, der datteren studerer. Det var et fint område, med flere bygninger i et parklignende miljø. Datter gikk på forelesninger mens vi gikk på kafé og tok en kopp kaffe. Min mann bestilte "svart kaffe", og det fikk han. Den var så svart at den måtte tygges!

(Universitetet i Tel Aviv: Norsk flagg, selv om bare 1 av de 30.000 studentene var norske :) )

Så dro vi til et nærliggende kjøpesenter og gikk på shopping. Der møtte vi datteren da hun var ferdig på skolen, og så avsluttet vi med å ta bussen tilbake til sentrum og spise middag på restaurant.

Dag to, altså tredje juledag, dro vi til Jerusalem. Vi tok buss til sentralstasjonen i Tel Aviv, buss til sentralstasjonen i Jerusalem og så buss til gamlebyen. Buss i Israel var veldig billig, men du måtte ha et busskort for det var ikke lov å betale med kontanter. Dette er visstnok et forsøk på å få bussene til å holde ruta. Ikke at det fungerte... Alle bussene vi tok var forsinket.

I Jerusalems gamleby ruslet vi rundt og så på små butikker. Der ble vi servert arabisk kaffe og te i gata. Vi besøkte gravkirken. Den er bygget på det stedet der de fleste tror at Jesus ble korsfestet og gravlagt. Kirken er delt mellom ulike kristne retninger. Den ortodokse delen var vanvittig utsmykket, og i den delen var det en klippe eller stein som folk sto i kø for å kysse. Det var visstnok der korset sto. Man kunne stå i kø for å komme ned til graven, men den køen var så lang så det valgte vi bort. Like ved utgangen var det en flat stein, og svigersønnen fortalte at det visstnok var den steinen Jesus ble lagt på da de tok ham ned fra korset og stelte ham før han skulle begraves.


I Jerusalem regnet det og blåste, og det var sånn ca 7 grader, så det var lite folk i gamlebyen. Vi gikk i noen boder og min mann og datter kjøpte en helt fantastisk fin julekrybbe. Den er utskåret i oliventre med små figurer som forestiller Jesus, Maria og Josef og noen dyr.


Vi tok buss tilbake til Tel Aviv og spiste på Mexicana denne kvelden.

Fredag leide vi bil. Svigersønnen har internasjonalt førerkort og ble den selvskrevne sjåfør. Vi skulle sørover, til Negevørkenen der vi hadde bestilt ridetur på kamel hos noen beduiner. Jeg hadde ikke lært noe som helst av å fryse en hel dag i Jerusalem, så jeg hadde t-skjorte, genser og tynn jakke. Jeg skulle til en ørken.



Ørkener kan være veldig kalde. Jeg frøs skikkelig på kamelridetur. Sånn ellers fikk jeg kjenne på noen traumer og litt angst etter fallet jeg hadde fra hest i sommer, men det gikk faktisk over etterhvert og da var det moro. Litt rart egentlig, å sitte på kamel. De duver liksom framover. Og de ser så spinkle ut, med veldig lange og tynne ben, så man får skikkelig dårlig samvittighet av å sette seg på dem.

Etter Negevørkenen dro vi østover (?) til En Boqeq ved Dødehavet. Litt usikker på himmelretningen her, men til Dødehavet kom vi. Jeg hadde vært stor i kjeften og sagt at jeg skal bade, så fremt vannet ikke er islagt. Jeg angret, for selv om det var 20 grader var det slett ikke varmt. I lufta, altså. Det blåste skikkelig. Da vi vasset ut (med plastsandaler på beina) var det slett ikke fristende. Men jeg bet tennene sammen og tenkte på kongen og fedrelandet. På nett hadde jeg lest at det var lurt å bare vasse ut til knedypt vann og så bare sette seg ned. Så det gjorde jeg. Og det var skikkelig vanskelig å vasse, for beina ville flyte. Og da jeg satte med ned så fløt jeg bare.

Jeg hadde også lest at man ikke burde få det vannet i håret, så jeg ble bare sittende i vannet. Og fordi det blåste så drev jeg rundt. Det var skikkelig gøy! En utrolig merkelig opplevelse å bare sitte der og flyte. Svigersønnen og sønnen vasset langt ut, og opplevde at de ikke kom dypere enn til brystet. For da fløt de, og klarte ikke stå på bunnen.

Dette er altså vann som slett ikke oppfører seg som vann. Skikkelig kult.

Da vi kom til Tel Aviv igjen hadde sabbaten begynt. Den starter klokka fire eller fem på fredag og varer til etter solnedgang på lørdag. Da er alt stengt og bussene går ikke. Bare de butikkene/restaurantene som tror at handelen er større enn bota de kan få, har åpent. Men vi fant en take away leverte pizza på hotellrommet, så middag ble det.

På lørdag ruslet vi til Jaffa. Jeg er litt usikker på om det er en bydel i Tel Aviv eller om det er en egen by som henger sammen med Tel Aviv. Det var ikke langt å gå, og vi ruslet langs strandpromenaden. Det blåste og det var skikkelige bølger i Middelhavet, så det var mange surfere ute. I Jaffa rullet vi litt rundt og kikket på små butikker drevet av arabere. (De overholder ikke sabbat, så de var de eneste som hadde åpent.) Vi spiste lunsj på en superfin restaurant, Haj Kahil, og da ble det falafel og hummus selvsagt.

Hummus (kikertstuing), Falafel (friterte grønnsaksboller), Kebab.

På kvelden spiste vi middag på Prozdor, en burgerrestaurant sammen med svigersønnens far og bror, som akkurat hadde ankommet landet.

Søndag var vår siste dag. Vi startet med et friskt bad i Middelhavet. Når jeg sier "vi", så mener jeg min mann og yngste datter. De hadde ikke mange andre badende sammen med seg, for å si det slik. Det var ikke veldig kaldt i lufta, 15 grader, men det blåste friskt og jeg som sto på land var veldig glad for jakka mi.

Etterpå tok vi bussen til Ben Yehuda street og rusla der litt. Vi gikk på Aroma, Israels svar på Starbucks. Og på Aroma lager de seriøst verdens beste varme sjokolade! Den besto av steamet melk (kanskje) og belgisk sjokolade. De hadde ganske enkelt lagt sjokoladebiter i koppen og helt melken over, og putta ei skje oppi. Revet sjokolade på toppen. Helt fantastisk.

Deretter tok vi bussen ut til Azrieli, et digert kjøpesenter. Der gikk jeg og yngste datter noen timer, mens mannen, sønnen, svigersønnen og datteren, samt svigersønnens far og bror, spiste lunsj på XOHO, en av de mest hippe lunsjrestuarantene i sentrum.

For alle som måtte lure: Israel er ikke et billig land å shoppe i. Det er mye fint, alle merkevarer er ekte (i hvert fall der vi gikk) og prisene er omtrent som de norske.

Utpå dagen møttes vi, hele gjengen, på Sarona Market. Etterpå gikk vi på Fashion Mall Tel Aviv, og det var et high end kjøpesenter med dyre og kjente merkevarebutikker som Armani og Michael Kors.

Denne kvelden spiste vi på Japanika, japansk restaurant, før vi tok bussen tilbake til hotellet for å pakke. Flyet vårt skulle gå klokken 06.15 mandag morgen (nyttårsaften), og i Israel må man møte minst fire timer før flyavgang. De har noen omfattende sikkerhetstiltak, men så er det da også verdens tryggeste flyplass. Vi skled rett gjennom sikkerhetssjekken, og ble bare sittende og småduppe på en stol til det var på tide å boarde.

Reisen hjem var udramatisk og helt grei. Vi var litt trøtte, selvsagt, men alt gikk helt fint.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post369

Advent og den dårlige samvittigheten

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken lø., desember 01, 2018 09:42
Jeg sitter alene i stua en lørdagsmorgen og drikker te og leser avisa. Og der dukker den jammen meg opp, den artikkelen som jeg har lest så mange steder på nettet de siste dagene: Artikkelen om at det norske folk bruker alt for mye penger på adventskalender og at ungene våre blir bortskjemte og at dette ødelegger gleden ved jula for dem.

Så kaster jeg et blikk bort på sønnens pakkekalender og kjenner den dårlige samvittigheten presse på. Men jeg tvinger den tilbake.

Det norske folk bruker tilsammen nesten en milliard kroner på adventskalendre, står det i artikkelen. Ganske tidlig i artikkelen, slik at alle får det med seg. I den jeg leste i dag står det riktignok at hver familie i gjennomsnitt bruker 427 kroner (tror jeg det var). Dette tallet sto litt mer gjemt, naturlig nok. Det har ikke helt den samme slagkraften å hyle opp om at det norske folk bruker firehundre kroner på adventskalendre som nesten en milliard.

Så sitter jeg her og tenker. På mine barn. De har nesten alltid fått adventskalender med pakker, bortsett fra de årene da de har bedt om noe annet. Men for meg er det ikke noe pes og jeg føler ikke at jeg må kjempe for å finne på dyre nok og fine nok ting. De har ikke fått nye ski og Playstation i kalenderen, som jeg leste om i artikkelen. De har fått småting som en magisk klut fra Nille, en sånn som ser ut som en liten kube og så legger du den i kaldt vann og vips, folder den seg ut til en vaskeklut. De har fått litt godterier innimellom. De har fått ting de trenger og ville fått uansett, som ullsokker. Det trenger ikke bli så dyrt, men for meg er det to ting som er viktig med adventskalender:

Den skal være en synlig nedtelling til jul, altså slik at ungene ser at det blir en pakke mindre for hver dag og antall pakker som er igjen, representerer antall dager som er igjen til jul.

Og den skal glede ungene. Dette betyr for min del, at en sjokoladekalender til ti kroner utgår. For ingen liker den sjokoladen, og ingen blir glade for det.

I tillegg så har jeg kost meg med pakking av kalendergaver. Her i huset gjøres det enkelt. Vi bruker poser fra Nille. I år har jeg brukt litt mer solide tøyposer, faktisk.

Og jeg nekter å ha dårlig samvittighet for dette.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post368

Verden går framover

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken lø., oktober 20, 2018 14:46
Da kan jeg rapportere om nok et framskritt. Kanskje ikke så spennende, men det er stort for meg. I dag har jeg vasket gulvet. Eller, ikke egentlig vasket, men tørrmoppet over. Og det trengtes. Og jeg er så stolt og fornøyd og glad.

Nå må jeg innrømme at jeg aldri i mitt liv har trodd at det å vaske og støvsuge skulle være noe jeg kom til å lengte etter å gjøre. Sånn i det store og hele har det vært en mer eller mindre sur plikt. Ikke det verste man gjør, men neimen ikke langt unna heller.

Men jeg må innrømme at det har ikke vært så stas å sitte med benet på en krakk og se på at svigermor har vasket gulvene mine. Selv om jeg har satt stor pris på at hun har gjort det (og mannen min, og sønnen min) så har det ikke føltes helt greit. Så dette var supert!

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post367
Neste »