Livet  på Skogen

Livet på Skogen

Om bloggen

Her finner du litt om hvordan hverdagslivet vårt arter seg.

Ester Askeladd og det onde dataviruset

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken ma., desember 05, 2016 15:54

Det var en gang en fattig familie som hadde tre døtre. De het Pia, Petra og Ester. Pia, den eldste, var en suksessrik forretningskvinne. Hun eide et parfymeri, og hun var både flink og rik, men aldri ville hun dele pengene med foreldrene sine. Petra, den nest eldste, var også en suksessrik forretningskvinne. Hun eide en klesbutikk, og hun var både flink og rik, men aldri ville hun dele pengene med foreldrene sine. Ester, den yngste, likte best å programmere datamaskiner, men med nedgangstidene i IT-bransjen var det vanskelig for henne å få jobb. Derfor satt hun for det meste på peisen med en pc i fanget, og så kalte de henne Ester Askeladd.

En dag satt Pia og Petra i sofaen og så på Dagsrevyen. Ester satt i peisen, og derfra kunne hun både se og høre. Damen på TV fortalte at det hadde dukket opp et datavirus som spredde seg med fryktelig hastighet, og nå truet med å ødelegge alle datamaskiner i hele verden. Mange hadde prøvd å lage et antivirusprogram for å knekke det, men ingen hadde lykkes. Og hver gang noen prøvde, ble viruset sterkere og raskere. Nå hadde kongen lovet ut at den som greide å knekke viruset, skulle få gifte seg med prinsen og dessuten få et betydelig skattelette resten av sitt liv. Men hvis de ikke klarte det, måtte de spise en hel gammelost uten brød og uten drikke.

«Dette må vi prøve!» sa Pia og Petra til hverandre.

«Jeg bruker pc hele tiden på jobb, jeg fører regnskap og setter opp arbeidslister på den,» sa Pia.

«Jeg bruker pc hele tiden på jobb, jeg holder oversikt over varebeholdningen og bestillinger med den,» sa Petra.

«Jeg vil også prøve. Jeg har ingen jobb, men jeg sitter her med en pc hele tiden,» sa Ester.

«Du!» sa søstrene hånlig. «Du sitter bare der og spiller data og roter i asken. Du har ingen kvalifikasjoner til å gifte deg med en prins!»

«Nei, men kanskje jeg har noen kvalifikasjoner til å knekke dette viruset,» sa Ester.

Så ble det bestemt at de alle tre skulle få prøve, Pia først, siden hun var eldst. Foreldrene ville sende med henne mat, men Pia ville ikke ha.

«Jeg kan ikke ta med matpakke til slottet! Dessuten har jeg ikke plass i Mulberryveska mi. Jeg kjøper en salat på veien,» sa Pia. Og slik ble det.

Etter å ha spist en grønn salat uten dressing kom Pia til slottet.

«Deres Majestet, jeg heter Pia og jeg har kommet for å knekke dataviruset,» sa Pia.

«Hm,» sa kongen. Han så på Pia. Hun hadde en skreddersydd drakt og blanke pumps, og en dyr håndveske som matchet antrekket. Han syntes hun så overbevisende flink ut.

«Da må du klare å skrive inn 7 koder i dette antivirusprogrammet, og alt sammen må være helt feilfritt og det uten at du får teste det på forhånd!» forklarte kongen.

Pia gikk i gang, men da hun var ferdig var det ikke mindre enn 12 bugs i programmet, og dermed ble viruset sterkere, raskere og hissigere enn noen gang. Kongens vakter slepte med seg Pia og tvang henne til å spise en hel gammelost. Det likte ikke Pia, så da hun hadde tvunget ned den siste biten var hun helt blek.

Så skulle Petra i vei. Foreldrene ville sende med henne litt mat, men Petra ville ikke ha.

«Jeg kan da ikke ta med matpakke til slottet! Dessuten har jeg ikke plass i Louis Vuittonveska mi. Jeg kjøper med litt sushi på veien,» sa Petra. Og slik ble det.

Etter å ha spist litt sushi kom Petra til slottet. Hun neide dypt for kongen.

«Deres majestet, jeg heter Petra og jeg har kommet for å ta knekken på dataviruset,» sa Petra.

«Hm, hm,» sa kongen. Han så på Petra. Hun hadde en dyr kjole fra sin egen butikk, blankpussede pene sko og en matchende håndveske. Kongen syntes hun så dyktig og tillitvekkende ut.

«Da må du klare å skrive inn 7 koder i dette antivirusprogrammet, og alt sammen må være helt feilfritt og det uten at du får teste det på forhånd!» forklarte kongen.

Petra gikk i gang, men da hun var ferdig var det hele 7 bugs i programmet. Og dermed ble dataviruset enda sterkere og hissigere, og kongens vakter slepte med seg Petra for å tvinge henne til å spise en hel gammelost. Petra likte ikke gammelosten, og da hun hadde spist var hun helt grønn i ansiktet.

Så skulle Ester i vei. Foreldrene ville sende med henne litt mat, og Ester takket ja.

«Det er en lang reise, og jeg har ikke råd til å kjøpe salat og sushi på veien. Det er dyrt,» sa Ester og stappet matpakka og pc’en ned i den gamle, slitte pc-veska si.

Da Ester kom til slottet, satte hun seg ned i trappa utenfor og spiste nista si. En ung mann i slitte klær kom forbi.

«Å, snille deg, gi en slant til en fattig stakkar,» sa mannen.

«Penger har jeg ikke,» sa Ester. «Men litt mat kan du alltids få, hvis du vil ta til takke!» og så ga Ester ham halvparten av brødskivene sine.

«Takk og takk,» sa den unge mannen. «Dette skal du ikke angre på!» Så tok han frem en trådløs mus og ga den til Ester.

«Hm,» tenkte Ester og tok fram eplet sitt. Da sto plutselig den unge mannen foran henne igjen.

«Jeg har ikke spist et eple på det jeg kan huske,» sa den unge mannen. «Deler du med meg, skal du aldri angre!»

«Ja, penger har jeg ikke, men epler har jeg nok av for vi har et epletre i hagen,» sa Ester og ga ham hele eplet. Mannen takket, og så ga han Ester et tastatur.

«Nå skal du gå inn til kongen,» sa mannen. «Og når du skal legge inn kodene, må du bruke musa og tastaturet du fikk av meg. Jeg er en arbeidsløs seniorutvikler, så dette har jeg god greie på. Lykke til!» Og så gikk han.

Ester var fortsatt litt sulten, men hun tenkte hun fikk forsøke. Så hun gikk inn til kongen og neide dypt for ham.

«Deres Majestet, jeg heter Ester og jeg har kommet for å ta knekken på dataviruset,» sa Ester.

«Hm, hm, hm,» sa kongen. Han så på Ester og tenkte at hun så ikke særlig dyktig ut der hun sto med møkkete dongeribukser på seg.

«Jeg tror ikke det er en god ide,» sa kongen. «Dette viruset blir verre for hver gang noen prøver seg. Kanskje du skulle gå rett ut til vaktene mine og spise litt gammelost med en gang.»

Men Ester holdt på sitt, hadde andre fått lov å forsøke ville også hun. Så måtte kongen gi seg. Og Ester koblet tastaturet og musa hun hadde fått av den unge mannen til pc’en sin og gikk i gang. Og da hun var ferdig, hadde hun lagt inn 7 koder i antivirusprogrammet og det var ikke en eneste bug i det. Kongen var takknemlig, men han hadde ikke mye lyst til å gi henne prinsen. Hun var ikke så mye å se på der hun sto, med hull i joggeskoene og bustet hår.

«Kunne du tenke deg… Fem millioner kroner i belønning?» sa kongen forsiktig. Helst ville han jo at prinsen skulle gifte seg med en ekte prinsesse og ikke denne møkkete dama.

«Hva med prinsen og skattelettet du lovet?» sa Ester og så på kongen med smale øyne. Hun visste ikke om hun hadde lyst til å gifte seg med prinsen, men et løfte var et løfte, mente hun. Kongen vred litt på seg.

«Nå skal du høre… Altså… Tja… Dronningen og jeg….» sa kongen.

«Det der skjønte jeg ikke noe av,» sa Ester. «Kan det være sånn at prinsen allerede har en kjæreste? Og at hun kanskje er en ekte prinsesse? Og kan det også kanskje hende at konger ikke har makt til å gi skattelette, for det er det Finansdepartementet som må gjøre?»

Kongen nikket beskjemmet.

«Det er helt greit,» sa Ester. «Gi meg de fem millionene. Det burde klare seg til jeg får jobb igjen. Og jeg vil heller gifte meg med den unge mannen jeg møtte på slottstrappa!»

Så reiste Ester hjem fra slottet med den ungen mannen, og så turet de bryllup i tre dager til ende. Sammen startet de et helt nytt firma som utviklet dataspill for ungdom og de ble uforskammet rike og levde lykkelig alle sine dager.





  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post279