Livet på Skogen

Mer om JerusalemFerie

Opprettet av Marianne Bjørnbakken ti., januar 01, 2019 14:16

Det blir mange innlegg på en dag, dette, men jeg har lyst til å skrive litt mer om Jerusalem. Dette var nok det mest eksotiske stedet vi besøkte, og det aller mest spesielle var alle de ultraortodokse jødene.

De var lette å kjenne igjen, spesielt mennene. De går med hatt, svarte klær og har en meget spesiell hårsveis. Sveisen kommer av at de ikke skal klippe det håret som er foran ørene (!) og derfor hadde de noen lange hårtuster hengende ned på hver side av ansiktet. Disse så ut som om de hadde tvunnet dem rundt en blyant eller noe, for de var krøllete på den måten.

Jeg ble fortalt at ultraortodokse jøder ikke jobber. De får penger av staten, og er altså navere. Ikke betaler de for seg på bussen heller, og de gjør ikke militærtjeneste. Det var ikke så mange av dem før, men de får visstnok i gjennomsnitt 7,7 barn og derfor har de blitt mange. Dette fører til at de andre, de som faktisk jobber og forsørger disse menneskene, blir frustrerte. Så det er indre spenninger i Israel på grunn av dette systemet.

De fremstod for meg som arrogante og svært lite snille. For eksempel skulle vi inn på en buss, men de stod slik at de sperret veien inn framme ved sjåføren og det var ikke snakk om at de trakk seg litt bakover i bussen (der det var god plass) for å la oss komme på. Så vi gikk inn bakdøra, men da fikk vi ikke betalt. Min datter forsøkte å smyge seg fram mot sjåføren med busskortene våre for å betale, men da flyttet de seg litt. Akkurat nok til at hun slett ikke kom fram.

Lenger bak i bussen satt en kvinne alene på et firersete. Rett ved setet sto en ultraortodoks mann, muligens hennes ektemann, og passet på at ingen fikk satt seg der. Selv om folk sto og vaklet rundt i bussen. Ved en brå sving kom han ut av balanse, så jeg satte meg på et av de ledige setene. Min datter og svigersønn fulgte på. Da gikk kvinnen og mannen sendte oss noen blikk som ikke akkurat var vennlige. De snakket høyt sammen på hebraisk, og jeg kan jo gjette på hva de sa. Men ettersom jeg hadde vondt i ankelen og slett ikke forstår hebraisk, så brydde jeg meg ikke så hardt.

På en annen buss ble jeg sittende på et dobbeltsete. Det sto flere ultraortokse menn i midtgangen, men ingen av dem gjorde tegn til å sette seg ved siden av meg. Min datter sa at hun trodde ikke de kunne sitte ved siden av kvinner. Jaja, deres tap tenker jeg. På den bussen sto de som sild i tønne.

Min datter fortalte om en episode der ultraortodokse jøder skulle fly fra USA til Israel, men så ble flyet dirigert om på grunn av storm. Da ble de så rasende, for de var redde for ikke å rekke fram til sabbaten, at de gikk fysisk til angrep på kabinpersonalet. Sparket og slo.

Så jeg har lært at disse menneskene slett ikke er snille og vennlige, som man skulle tro av dypt religiøse som bruker all sin tid på å be. De er arrogante og driter i andre, spesielt kvinner. Fysisk vold er helt ok.

Nå ble dette et veldig fordomsfullt og aggressivt innlegg, føler jeg. Beklager det. Jeg ble faktisk skikkelig sjokkert av det jeg så og hørte av disse folkene.

En liten oppsummering av IsraelsreisenFerie

Opprettet av Marianne Bjørnbakken ti., januar 01, 2019 13:07

Det forrige innlegget ble så langt at jeg velger å lage et eget innlegg med en slags konklusjon eller oppsummering. Denne turen til Israel har lært meg

at Tel Aviv er den minst skumle og mest rene storbyen jeg har vært i.

at israelsk vintervær kan være kjølig, selv om det er 15 varmegrader. Vannrett regn er ikke varmt, uansett lufttemperatur!

at når bussene går hele tiden og alle steder, er det utrolig lettvint og greit å kjøre kollektivt. I tillegg er det billig og det er heller ingen ulempe. 5 NIS og noe. (1 NIS er ca 2 kr 30 øre, hvis du vil regne om. ca 13 kroner for en busstur. Unntaket var turen til Jerusalem, den kostet 16 NIS og det var en drøy times kjøring.)

at slett ikke alle ansatte på restauranter og i butikker i Israel er spesielt flinke i engelsk, men når en gjerne vil kjøpe og en gjerne vil selge, så ordner det seg alltids.

at i Israel sender du kortet ditt med servitøren ut på bakrommet når du skal betale. Det samme gjaldt forsåvidt i butikker, den ansatte tok kortet og dro det. Noen pinkoder var det aldri spørsmål etter.

at det aller mest fantastiske ved hele turen var å treffe datteren og svigersønnen igjen! Jeg hadde selvsagt savnet dem, men hvor mye ble jeg først klar over da vi møttes igjen. Og nå savner jeg dem mer... Men! Nå er det bare en måned til de kommer hjem!



Godt nyttår!Ferie

Opprettet av Marianne Bjørnbakken ti., januar 01, 2019 13:00

Da var 2018 over. Her kommer en liten rapport fra juleferien vår. Vi har vært i Israel og jeg var meget skeptisk til å dra dit. Betenkelighetene kom både av personlig engstelse (jeg er jo en pingle), med mange katastrofetanker om uroligheter og konflikter. Det er jo ikke akkurat det fredeligste hjørnet i verden, dette. Jeg tenkte også mye på om dette er et regime jeg egentlig vil støtte, med tanke på hvordan Israel praktisk talt driver en apartheidpolitikk.

Men vi valgte å dra. Og i ettertid må jeg si at det ble en fin ferie.
Vi ankom natt til 2. juledag, fikk tak i drosje til hotellet og stupte i seng. Dagen begynte så med at datter og svigersønn kom til hotellet og hadde med bananer og energibar til mor (som er helt avhengig av frokost med det samme hun står opp), før vi tok bussen til en frokostkafé. Etterpå dro vi hjem til ungdommenes hybel. Så bar det til universitetet, der datteren studerer. Det var et fint område, med flere bygninger i et parklignende miljø. Datter gikk på forelesninger mens vi gikk på kafé og tok en kopp kaffe. Min mann bestilte "svart kaffe", og det fikk han. Den var så svart at den måtte tygges!

Blog image(Universitetet i Tel Aviv: Norsk flagg, selv om bare 1 av de 30.000 studentene var norske :) )

Så dro vi til et nærliggende kjøpesenter og gikk på shopping. Der møtte vi datteren da hun var ferdig på skolen, og så avsluttet vi med å ta bussen tilbake til sentrum og spise middag på restaurant.

Dag to, altså tredje juledag, dro vi til Jerusalem. Vi tok buss til sentralstasjonen i Tel Aviv, buss til sentralstasjonen i Jerusalem og så buss til gamlebyen. Buss i Israel var veldig billig, men du måtte ha et busskort for det var ikke lov å betale med kontanter. Dette er visstnok et forsøk på å få bussene til å holde ruta. Ikke at det fungerte... Alle bussene vi tok var forsinket.

I Jerusalems gamleby ruslet vi rundt og så på små butikker. Der ble vi servert arabisk kaffe og te i gata. Vi besøkte gravkirken. Den er bygget på det stedet der de fleste tror at Jesus ble korsfestet og gravlagt. Kirken er delt mellom ulike kristne retninger. Den ortodokse delen var vanvittig utsmykket, og i den delen var det en klippe eller stein som folk sto i kø for å kysse. Det var visstnok der korset sto. Man kunne stå i kø for å komme ned til graven, men den køen var så lang så det valgte vi bort. Like ved utgangen var det en flat stein, og svigersønnen fortalte at det visstnok var den steinen Jesus ble lagt på da de tok ham ned fra korset og stelte ham før han skulle begraves.

Blog imageBlog image
I Jerusalem regnet det og blåste, og det var sånn ca 7 grader, så det var lite folk i gamlebyen. Vi gikk i noen boder og min mann og datter kjøpte en helt fantastisk fin julekrybbe. Den er utskåret i oliventre med små figurer som forestiller Jesus, Maria og Josef og noen dyr.


Vi tok buss tilbake til Tel Aviv og spiste på Mexicana denne kvelden.

Fredag leide vi bil. Svigersønnen har internasjonalt førerkort og ble den selvskrevne sjåfør. Vi skulle sørover, til Negevørkenen der vi hadde bestilt ridetur på kamel hos noen beduiner. Jeg hadde ikke lært noe som helst av å fryse en hel dag i Jerusalem, så jeg hadde t-skjorte, genser og tynn jakke. Jeg skulle til en ørken.

Blog image

Ørkener kan være veldig kalde. Jeg frøs skikkelig på kamelridetur. Sånn ellers fikk jeg kjenne på noen traumer og litt angst etter fallet jeg hadde fra hest i sommer, men det gikk faktisk over etterhvert og da var det moro. Litt rart egentlig, å sitte på kamel. De duver liksom framover. Og de ser så spinkle ut, med veldig lange og tynne ben, så man får skikkelig dårlig samvittighet av å sette seg på dem.

Etter Negevørkenen dro vi østover (?) til En Boqeq ved Dødehavet. Litt usikker på himmelretningen her, men til Dødehavet kom vi. Jeg hadde vært stor i kjeften og sagt at jeg skal bade, så fremt vannet ikke er islagt. Jeg angret, for selv om det var 20 grader var det slett ikke varmt. I lufta, altså. Det blåste skikkelig. Da vi vasset ut (med plastsandaler på beina) var det slett ikke fristende. Men jeg bet tennene sammen og tenkte på kongen og fedrelandet. På nett hadde jeg lest at det var lurt å bare vasse ut til knedypt vann og så bare sette seg ned. Så det gjorde jeg. Og det var skikkelig vanskelig å vasse, for beina ville flyte. Og da jeg satte med ned så fløt jeg bare.

Jeg hadde også lest at man ikke burde få det vannet i håret, så jeg ble bare sittende i vannet. Og fordi det blåste så drev jeg rundt. Det var skikkelig gøy! En utrolig merkelig opplevelse å bare sitte der og flyte. Svigersønnen og sønnen vasset langt ut, og opplevde at de ikke kom dypere enn til brystet. For da fløt de, og klarte ikke stå på bunnen.

Dette er altså vann som slett ikke oppfører seg som vann. Skikkelig kult.
Blog image
Da vi kom til Tel Aviv igjen hadde sabbaten begynt. Den starter klokka fire eller fem på fredag og varer til etter solnedgang på lørdag. Da er alt stengt og bussene går ikke. Bare de butikkene/restaurantene som tror at handelen er større enn bota de kan få, har åpent. Men vi fant en take away leverte pizza på hotellrommet, så middag ble det.

På lørdag ruslet vi til Jaffa. Jeg er litt usikker på om det er en bydel i Tel Aviv eller om det er en egen by som henger sammen med Tel Aviv. Det var ikke langt å gå, og vi ruslet langs strandpromenaden. Det blåste og det var skikkelige bølger i Middelhavet, så det var mange surfere ute. I Jaffa rullet vi litt rundt og kikket på små butikker drevet av arabere. (De overholder ikke sabbat, så de var de eneste som hadde åpent.) Vi spiste lunsj på en superfin restaurant, Haj Kahil, og da ble det falafel og hummus selvsagt.

Blog imageHummus (kikertstuing), Falafel (friterte grønnsaksboller), Kebab.

På kvelden spiste vi middag på Prozdor, en burgerrestaurant sammen med svigersønnens far og bror, som akkurat hadde ankommet landet.

Søndag var vår siste dag. Vi startet med et friskt bad i Middelhavet. Når jeg sier "vi", så mener jeg min mann og yngste datter. De hadde ikke mange andre badende sammen med seg, for å si det slik. Det var ikke veldig kaldt i lufta, 15 grader, men det blåste friskt og jeg som sto på land var veldig glad for jakka mi.

Etterpå tok vi bussen til Ben Yehuda street og rusla der litt. Vi gikk på Aroma, Israels svar på Starbucks. Og på Aroma lager de seriøst verdens beste varme sjokolade! Den besto av steamet melk (kanskje) og belgisk sjokolade. De hadde ganske enkelt lagt sjokoladebiter i koppen og helt melken over, og putta ei skje oppi. Revet sjokolade på toppen. Helt fantastisk.

Deretter tok vi bussen ut til Azrieli, et digert kjøpesenter. Der gikk jeg og yngste datter noen timer, mens mannen, sønnen, svigersønnen og datteren, samt svigersønnens far og bror, spiste lunsj på XOHO, en av de mest hippe lunsjrestuarantene i sentrum.

For alle som måtte lure: Israel er ikke et billig land å shoppe i. Det er mye fint, alle merkevarer er ekte (i hvert fall der vi gikk) og prisene er omtrent som de norske.

Utpå dagen møttes vi, hele gjengen, på Sarona Market. Etterpå gikk vi på Fashion Mall Tel Aviv, og det var et high end kjøpesenter med dyre og kjente merkevarebutikker som Armani og Michael Kors.

Denne kvelden spiste vi på Japanika, japansk restaurant, før vi tok bussen tilbake til hotellet for å pakke. Flyet vårt skulle gå klokken 06.15 mandag morgen (nyttårsaften), og i Israel må man møte minst fire timer før flyavgang. De har noen omfattende sikkerhetstiltak, men så er det da også verdens tryggeste flyplass. Vi skled rett gjennom sikkerhetssjekken, og ble bare sittende og småduppe på en stol til det var på tide å boarde.

Reisen hjem var udramatisk og helt grei. Vi var litt trøtte, selvsagt, men alt gikk helt fint.

Advent og den dårlige samvittighetenHverdagsliv

Opprettet av Marianne Bjørnbakken lø., desember 01, 2018 09:42

Jeg sitter alene i stua en lørdagsmorgen og drikker te og leser avisa. Og der dukker den jammen meg opp, den artikkelen som jeg har lest så mange steder på nettet de siste dagene: Artikkelen om at det norske folk bruker alt for mye penger på adventskalender og at ungene våre blir bortskjemte og at dette ødelegger gleden ved jula for dem.

Så kaster jeg et blikk bort på sønnens pakkekalender og kjenner den dårlige samvittigheten presse på. Men jeg tvinger den tilbake.

Det norske folk bruker tilsammen nesten en milliard kroner på adventskalendre, står det i artikkelen. Ganske tidlig i artikkelen, slik at alle får det med seg. I den jeg leste i dag står det riktignok at hver familie i gjennomsnitt bruker 427 kroner (tror jeg det var). Dette tallet sto litt mer gjemt, naturlig nok. Det har ikke helt den samme slagkraften å hyle opp om at det norske folk bruker firehundre kroner på adventskalendre som nesten en milliard.

Så sitter jeg her og tenker. På mine barn. De har nesten alltid fått adventskalender med pakker, bortsett fra de årene da de har bedt om noe annet. Men for meg er det ikke noe pes og jeg føler ikke at jeg må kjempe for å finne på dyre nok og fine nok ting. De har ikke fått nye ski og Playstation i kalenderen, som jeg leste om i artikkelen. De har fått småting som en magisk klut fra Nille, en sånn som ser ut som en liten kube og så legger du den i kaldt vann og vips, folder den seg ut til en vaskeklut. De har fått litt godterier innimellom. De har fått ting de trenger og ville fått uansett, som ullsokker. Det trenger ikke bli så dyrt, men for meg er det to ting som er viktig med adventskalender:

Den skal være en synlig nedtelling til jul, altså slik at ungene ser at det blir en pakke mindre for hver dag og antall pakker som er igjen, representerer antall dager som er igjen til jul.

Og den skal glede ungene. Dette betyr for min del, at en sjokoladekalender til ti kroner utgår. For ingen liker den sjokoladen, og ingen blir glade for det.

I tillegg så har jeg kost meg med pakking av kalendergaver. Her i huset gjøres det enkelt. Vi bruker poser fra Nille. I år har jeg brukt litt mer solide tøyposer, faktisk.

Og jeg nekter å ha dårlig samvittighet for dette.

Verden går framoverHverdagsliv

Opprettet av Marianne Bjørnbakken lø., oktober 20, 2018 14:46

Da kan jeg rapportere om nok et framskritt. Kanskje ikke så spennende, men det er stort for meg. I dag har jeg vasket gulvet. Eller, ikke egentlig vasket, men tørrmoppet over. Og det trengtes. Og jeg er så stolt og fornøyd og glad.

Nå må jeg innrømme at jeg aldri i mitt liv har trodd at det å vaske og støvsuge skulle være noe jeg kom til å lengte etter å gjøre. Sånn i det store og hele har det vært en mer eller mindre sur plikt. Ikke det verste man gjør, men neimen ikke langt unna heller.

Men jeg må innrømme at det har ikke vært så stas å sitte med benet på en krakk og se på at svigermor har vasket gulvene mine. Selv om jeg har satt stor pris på at hun har gjort det (og mannen min, og sønnen min) så har det ikke føltes helt greit. Så dette var supert!

Ut på turHverdagsliv

Opprettet av Marianne Bjørnbakken on., oktober 17, 2018 21:26

Da kan jeg melde om et nytt framskritt, eller egentlig to:

Det første er innendørs. Jeg har så vidt begynt å gå noen meter uten krykker. Det høres kanskje ikke så voldsomt spennende og fantastisk ut, men for meg er det et enormt framskritt. Det betyr at jeg for eksempel kan ta med meg en kopp te OG en liten skål til å legge den brukte teposen i, inn på stua, uten å måtte gå to turer.

Det andre er at jeg har begynt å øve på å gå ute uten krykker, men med staver. I dag klarte jeg å gå den aller korteste runden, sammen med mannen min. Han er, som tidligere nevnt, en tålmodig og snill fyr, som rusla runden med meg og prata hyggelig. Han gikk så sakte han overhodet klarte og jeg var andpusten og gjennomsvett. Du får ikke kondis av å sitte med foten på en krakk og strikke i tre måneder altså.

Tur/retur TrondheimHverdagsliv

Opprettet av Marianne Bjørnbakken fr., oktober 12, 2018 21:57

Fra tirsdag til torsdag var vi på familieferie i Trondheim. Det var høstferie, nemlig. Fredag dro mannen min og jeg tilbake for å kjøpe nye vinterdekk. Heldigvis er jeg veldig glad i bartebyen (til tross for at jeg kaller den bartebyen).

Min mann er en snill og tålmodig mann, og han ble med meg på tebutikken Te og Kaffehuset i Dronningens gate. Det finnes ikke så mange butikker som selger te i løsvekt lenger. Derfor må man benytte sjansen når man kommer i nærheten av en.

Jeg hadde gjort hjemmeleksene mine og sjekket ut nettsiden på forhånd. Og ut fra beskrivelser der, hadde jeg laget meg en liste over teer som jeg ville sjekke ut og kanskje kjøpe.

Når du går på krykker, blir alle veldig snille og hjelpsomme. Damen bak disken hentet tålmodig fram krukke etter krukke med lukteprøver av de ulike teene fra lista mi, og hun ble bare bildere etter hvert som jeg sa: "Den tar jeg!" "Den må jeg ha!" "Å, ja, den må være med!"

Vi gikk ut fra tebutikken med seks ulike typer te. Nå blir det noen uker med smaking. Jeg gleder meg!

Fra IsraelsfarerneHverdagsliv

Opprettet av Marianne Bjørnbakken fr., oktober 12, 2018 08:16

"Når torsdag blir fredag, og søndag er mandag, da må man unne seg en mexikansk donut".

(Forklaring: Lørdag er sabbaten, så da er alt stengt. Søndag er første dag i uka, og alle butikker er åpne igjen og folk går på skolen og på jobb. Derfor blir torsdag som fredag.)