Livet  på Skogen

Livet på Skogen

Om bloggen

Her finner du litt om hvordan hverdagslivet vårt arter seg.

På langtur i elbil

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken lø., juli 05, 2014 16:14
Da har vi tilbakelagt vår første langtur i Tesla. På forhånd hadde jeg mange tanker svirrende rundt i hodet. Ord som rekkeviddeangst og ladetrøbbel for eksempel. Dette er historien om hvordan det gikk.

Vi pakket bilen mandag formiddag. Planen var å komme oss til Gjøvik, for å oppleve Vitensenteret Innlandet. Og deretter skulle vi kjøre videre vestover så langt vi orket. En typisk Bjørnbakken Eide-plan, altså. Litt vag.

Vi startet hjemmefra med fulladet bil. Første stopp var på Tesla Supercharger på Lillehammer. Der fikk bilen litt påfyll mens vi spiste lunsj. Greia med Tesla er at superladerne er gratis, og rasende effektive. På en liten lunsjstopp var bilen fulladet igjen. Så vi kjørte til Vitensenteret på Gjøvik og koste oss der. Klokka fire, når Vitensenteret stengte, kjørte vi videre. Vi endte i Fagernes. Der fikk vi oss et hotellrom for natten. Litt kjøring rundt i Fagernes, blant annet for å finne bowlinghallen, spiste opp litt mer strøm. Men fortsatt hadde vi god rekkevidde på batteriet.

Neste dag kjørte vi til Gol. Der er det også Tesla Superchargers, så der ble vi en times tid og fikk ladet bilen full. Vi brukte tiden til å rusle bort til sentrum og tilbake. Så fortsatte vi over Hardangervidda til Eidfjord. Der fant vi en ladestasjon satt opp av kommunen. Også den var gratis, for kommunen ønsket å oppmuntre til mer bruk av elbiler. Mens bilen ladet ruslet vi rundt, kjøpte oss litt mat, og spiste moreller på en benk i sola.

Så kjørte vi til Ulvik, der vi hadde bestilt rom på et lite pensjonat. Jepp, en bestilling. Helt utypisk for oss.

Neste dag fant vi ut at vi var egentlig ikke så langt unna Bergen, så da kjørte vi dit. Via Voss. Bilen ladet i et parkeringshus rett ved siden av Vil Vite-senteret mens vi var der. Også dette var gratis. Så kjørte vi tilbake til Voss og overnattet der. Bilen fikk lade over natten, hotellet hadde en liten ladestolpe på gjesteparkeringen.

Neste dag dro vi til Aurland. Der er det også Tesla Superchargers. Vi spiste lunsj på kafeen rett ved siden av, mens bilen ladet. Deretter gikk turen til Stryn. Vi fikk rom på et koselig lite vertshus i sentrum. Bilen fikk strøm over natta på Essostasjonen tre kvartaler bortenfor. Denne gangen kostet det oss litt penger, hele 50 kroner. Det var den totale summen vi måtte ut med i drivstoff på denne turen...

På hjemreisedagen kjørte vi gamle Strynefjellsvegen. Her oppdaget vi en bitteliten ulempe med elbil. Ingen hører at vi kommer. Derfor ble vi liggende i kø bak noen folk på rulleski. Vi lå bare bak dem, og det går ikke fort på rulleski opp gamle Strynefjellsvegen. Den er bratt. De svingte inn på en møteplass, muligens for å trekke pusten, og da kjørte vi forbi dem. Vi så at de skvatt da vi kom inn i synsfeltet deres.

På vei nedover ladet bilen. Du kan sammenlikne det med en bensinbil: Tenk deg at du får mer bensin på tanken av å kjøre nedoverbakke. Utenkelig? Ikke når du kjører elbil. Vi kjørte helt til Dombås. Der stakk vi innom en dagligvarebutikk for å ha litt brød og melk og sånn med oss hjem. Da fikk bilen en liten halvtime ved en Supercharger. Det hadde nok ikke vært helt nødvendig, men det er alltid greit å ha noe å gå på.

Det var en kort oversikt over ferien. Ikke alle ladestoppene var nok helt nødvendig, men vi er litt nybegynnere enda og det er greit å slippe rekkeviddeangsten. Den var helt fraværende på hele turen. I tillegg er det utrolig behagelig å kjøre elbil. Den går stille, og den lukter ikke. Noen sperrer opp øynene og stirrer, det er morsomt. Noen hører ikke at vi kommer, så man må være varsom.

Men jeg er, om mulig, enda mer fornøyd med bilen nå enn jeg var før. Jeg kjenner overhodet ingen misunnelse eller ønsker om en bråkete, luktende bensin- eller dieselbil.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post193

Engelskmenn, høflighet og køkultur

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken ma., juli 11, 2011 23:42

Vi har vært på ferie. I Bergen. Vi skulle opp på Ulriken, det må man jo som turist i Bergen. Da måtte vi ta en buss til taubanens startpunkt. Vi sto og ventet, og havnet midt i en flokk med briter.

Nå har jeg alltid hørt at briter er så høflige, og har så god køkultur. Pøh! Ikke de vi støtte på, i hvert fall. Da bussen kom, flokket de seg ved døra før bussen fikk stoppet. En kvinne med et agressivt utseende og hennes fårete mann, de sto bak oss, bestemte seg for å være først. Jeg hørte kvinne si: "Vi skal først inn på den bussen!"

(Hun sa selvsagt ikke det, hun snakket engelsk, men jeg forsto det og det var dette det betydde. Jeg foretrekker å skrive norsk.)

Så brøytet hun seg, med mannen på slep, bort til bussdøra. Bussdøra var av den typen som slår litt utover og bakover. Bussjåføren så fortvilet ut, og prøvde å rygge. Det fikk han ikke til, for kvinnen, mannen og resten av flokken fulgte etter. Vi nordmenn, enkel skapninger uten køkultur, sto der vi sto på busslomma. Og ventet.

Omsider ble døra åpnet og britene kjempet seg inn i en eneste mølje. Og så kom alle sammen ut igjen. Bussen var nemlig temmelig full, og de skulle gå bak og finne trappa opp til andre etasje. Da det ble plass gikk vi på. Først min mann, så de tre ungene, så jeg. Mannen min skulle betale foross. Mens vi sto der, to av ungene i busstrappa, kom den agressive kvinnen tilbake. "Kom deg innpå," freste hun til sin fårete utseende mann. Så brøytet de seg uten videre forbi ungene, tråkket på noen tær og sikret seg de to siste sitteplassene.

Køkultur? Høflighet? Det er mulig at disse ikke er representative for det britiske folk. Jeg håper jo egentlig det. Jeg syns de var gresselig uhøflige, og køkultur hadde de i hvert fall ikke.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post91

Påsken 2011

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken lø., april 23, 2011 16:49

Dette har så langt vært den beste påsken jeg kan huske! Det er varmt. Det er ikke noe snø igjen, vel, nesten da. Vi har rakt plenen. Vi har satt fram trampolina. Vi har ryddet vekk skiene og tatt fram syklene i stedet. Og jeg nyter det.

I dag, påskeaften, ble det såpass varmt ute i solveggen at jeg fikk hodepine og måtte gå inn. Fantastisk! (Ikke at det er så flott å ha hodepine, men varme og sol er fantastisk, syns jeg.) Jeg kjenner at kroppen min suger til seg de livgivende solstrålene. Herlig. Jeg kjenner at kroppen min produserer d-vitaminer i rasende fart. Håret blir lysere og huden blir brunere. Vel, i det minste får jeg et rødskjær.

Livet er herlig! Våren er herlig!

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post67

Rondane 2010

FerieOpprettet av Ingar Eide ti., august 17, 2010 22:40
Tirsdag 10. august var vi ferdige med høykjøringa fra Flåman. Da fant vi ut at vi skulle prøve å få til en tur i Rondane.

Astrid har snakket om dette siden vi gikk der for 3 år siden. Da var Astrid, Anja, Amire, bestemor, Riska og jeg i vei. Vi gikk Strømbu - Bjørnhollia - Rondvassbu - Dørålen.

Denne gangen tenkte vi å prøve Nysetra - Grimsdalshytta - Haverdalseter - Dørålen.

Dag 1. Nysetra - Grimsdalshytta
Tirsdag pakket vi sekker og kjørte til Nysetra. Det var Eivind, Astrid, Riska og jeg som dro. Mor har begynt på jobb igjen og Anja skulle jobbe litt på Gruvekroa.

Det var litt overskya, men temperaturen var god. Vi gikk ikke turistløypa til Grimsdalshytta, men la veien om Eiemåsåbua, videre mellom Pikothø og Veslekollen, forbi Magnehuset, langs med Tverrbekken og ned på turistløypa ved Nyseterhøa.
Så gikk det nedover i Grimsdalen og opp til Grimsdalshytta.


Vel framme fikk vi hytte for oss og Riska. Da tenkte jeg at nå trenger vi å slappe av. Men avslapning for ungene var visst hopping på trampoline og husking. smiley

Kl 1900 var det middag. Godt å sette seg til bords med tre retters middag. Og jammen hadde dem vafler for han som ikke var så begeistra for middagen også.

Dag 2. Grimsdalshytta - Haverdalsetra
Vi stod opp til litt regn. Spiste god frokost og smurte niste. Vel på med regnklær og klar til å gå så letna regnet og det skein opp. Jippi.

Vi la i vei med friskt mot. Astrid hadde litt ømme føtter pga nye fjellsko, så ho bytta ut dem med joggesko. På tur opp fra Grimsdalen, langs med Gravhøe gikk vi gjennom
regnskogen. Dvs Astrid og Eivind slost om å få banke litt i treleggene slik at vatnet silte ned fra dem. Vi ble våte, men det gjorde ingenting da temperaturen var så god og sola skein.

Høgt oppe i Gravhøe gikk stien rett forbi ei dyregrav. Bygd i stein med ledegjerder rundt. Deretter gikk vi videre mot Storrvatnet. Der tok vi oss ei lang matpause. Fint her. Så var det siste biten langs med Gravåe mot Haverdalsetra.

Vel framme på Haverdalssetra tok Knut Ståle og Daeng vel i mot oss og vi fikk rom for oss alle sammen. Det var bare 5 andre utenom oss der.
Etter middagen måtte vi rusle oss en tur rundt setra. Ungene sprang rundt og plukka blåbær.


Etterpå slappa vi av sammen med de andre som satt og spilte kort. Astrid og Evinid bygde korthus.

Dag 3. Haverdalseter - Dørålen
Siste etappe var til Dørålen gjennom Dørålglupen. Dette var nok den tyngste ruta så vi starta rett etter frokost. De andre var litt usikre på om de skulle gå gjennom glupen eller heller ta turen tilbake til Grimsdalshytta.

Dagen starta med fint vær. Det var nokså vått nedover Haverdalen, men vi kom oss da nokså tørrskodd over alle "sumpene". Vi og de andre kryssa hverandre flere ganger nedover. De hadde også med seg en hund, Tussi, som var en "Labradoodle". Motiverende å kunne gå stien etter en annen hund. Og for å ikke snakke om et Lemen. Eivind gikk med bandet til Riska festet i rumpetaska. Plutselig forsvant de to i en superfart. Jeg og Astrid skjønte ingenting. Men da var det Riska som hadde fått ferten av et Lemen. Og da var det bare for Eivind å prøve å holde seg på bena smiley

Da vi kom til stikrysset mot Grimsdalshytta, returnerte Tussi og co til Grimsdalen. Vi ville fortsette til Dørålen. Eivind hadde gledet seg til fjellklatring, så dette måtte vi få med oss.

Opp til glupen er det både bratt oppover og bratt ned om elva, så her kan man ikke ha høyde skrekk.
I selve Dørålglupen er det om ikke fjellklatring, så er det steinklatring til gangs. Ungene klatret og balangserte på store steinen den lange veien gjennom. Og motivasjonen var på topp, selv om vi hadde vært ute i mange timer. Vi fikk litt regn på slutten, men nå begynte det å bikke nedover mot Dørålen, så det gjorde ikke så mye.



Når vi vel framme ringte til mor for å hente oss, så var hun nesten allerede ved Dørålen. Godt å komme hjem att også etter en slik tur.

Men det var en super tur med imponerende flinke unger. Vi har kost oss og snakka sammen masse og diktet og fortalt eventyr til hverandre.

Se bilder fra turen her.

Takk for en flott tur Eivind og Astrid!



  • Kommentarer(2)//blogg.skog1.no/#post1