Livet  på Skogen

Livet på Skogen

Om bloggen

Her finner du litt om hvordan hverdagslivet vårt arter seg.

Mer om Jerusalem

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken ti., januar 01, 2019 14:16
Det blir mange innlegg på en dag, dette, men jeg har lyst til å skrive litt mer om Jerusalem. Dette var nok det mest eksotiske stedet vi besøkte, og det aller mest spesielle var alle de ultraortodokse jødene.

De var lette å kjenne igjen, spesielt mennene. De går med hatt, svarte klær og har en meget spesiell hårsveis. Sveisen kommer av at de ikke skal klippe det håret som er foran ørene (!) og derfor hadde de noen lange hårtuster hengende ned på hver side av ansiktet. Disse så ut som om de hadde tvunnet dem rundt en blyant eller noe, for de var krøllete på den måten.

Jeg ble fortalt at ultraortodokse jøder ikke jobber. De får penger av staten, og er altså navere. Ikke betaler de for seg på bussen heller, og de gjør ikke militærtjeneste. Det var ikke så mange av dem før, men de får visstnok i gjennomsnitt 7,7 barn og derfor har de blitt mange. Dette fører til at de andre, de som faktisk jobber og forsørger disse menneskene, blir frustrerte. Så det er indre spenninger i Israel på grunn av dette systemet.

De fremstod for meg som arrogante og svært lite snille. For eksempel skulle vi inn på en buss, men de stod slik at de sperret veien inn framme ved sjåføren og det var ikke snakk om at de trakk seg litt bakover i bussen (der det var god plass) for å la oss komme på. Så vi gikk inn bakdøra, men da fikk vi ikke betalt. Min datter forsøkte å smyge seg fram mot sjåføren med busskortene våre for å betale, men da flyttet de seg litt. Akkurat nok til at hun slett ikke kom fram.

Lenger bak i bussen satt en kvinne alene på et firersete. Rett ved setet sto en ultraortodoks mann, muligens hennes ektemann, og passet på at ingen fikk satt seg der. Selv om folk sto og vaklet rundt i bussen. Ved en brå sving kom han ut av balanse, så jeg satte meg på et av de ledige setene. Min datter og svigersønn fulgte på. Da gikk kvinnen og mannen sendte oss noen blikk som ikke akkurat var vennlige. De snakket høyt sammen på hebraisk, og jeg kan jo gjette på hva de sa. Men ettersom jeg hadde vondt i ankelen og slett ikke forstår hebraisk, så brydde jeg meg ikke så hardt.

På en annen buss ble jeg sittende på et dobbeltsete. Det sto flere ultraortokse menn i midtgangen, men ingen av dem gjorde tegn til å sette seg ved siden av meg. Min datter sa at hun trodde ikke de kunne sitte ved siden av kvinner. Jaja, deres tap tenker jeg. På den bussen sto de som sild i tønne.

Min datter fortalte om en episode der ultraortodokse jøder skulle fly fra USA til Israel, men så ble flyet dirigert om på grunn av storm. Da ble de så rasende, for de var redde for ikke å rekke fram til sabbaten, at de gikk fysisk til angrep på kabinpersonalet. Sparket og slo.

Så jeg har lært at disse menneskene slett ikke er snille og vennlige, som man skulle tro av dypt religiøse som bruker all sin tid på å be. De er arrogante og driter i andre, spesielt kvinner. Fysisk vold er helt ok.

Nå ble dette et veldig fordomsfullt og aggressivt innlegg, føler jeg. Beklager det. Jeg ble faktisk skikkelig sjokkert av det jeg så og hørte av disse folkene.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post371

En liten oppsummering av Israelsreisen

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken ti., januar 01, 2019 13:07
Det forrige innlegget ble så langt at jeg velger å lage et eget innlegg med en slags konklusjon eller oppsummering. Denne turen til Israel har lært meg

at Tel Aviv er den minst skumle og mest rene storbyen jeg har vært i.

at israelsk vintervær kan være kjølig, selv om det er 15 varmegrader. Vannrett regn er ikke varmt, uansett lufttemperatur!

at når bussene går hele tiden og alle steder, er det utrolig lettvint og greit å kjøre kollektivt. I tillegg er det billig og det er heller ingen ulempe. 5 NIS og noe. (1 NIS er ca 2 kr 30 øre, hvis du vil regne om. ca 13 kroner for en busstur. Unntaket var turen til Jerusalem, den kostet 16 NIS og det var en drøy times kjøring.)

at slett ikke alle ansatte på restauranter og i butikker i Israel er spesielt flinke i engelsk, men når en gjerne vil kjøpe og en gjerne vil selge, så ordner det seg alltids.

at i Israel sender du kortet ditt med servitøren ut på bakrommet når du skal betale. Det samme gjaldt forsåvidt i butikker, den ansatte tok kortet og dro det. Noen pinkoder var det aldri spørsmål etter.

at det aller mest fantastiske ved hele turen var å treffe datteren og svigersønnen igjen! Jeg hadde selvsagt savnet dem, men hvor mye ble jeg først klar over da vi møttes igjen. Og nå savner jeg dem mer... Men! Nå er det bare en måned til de kommer hjem!



  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post370

Godt nyttår!

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken ti., januar 01, 2019 13:00
Da var 2018 over. Her kommer en liten rapport fra juleferien vår. Vi har vært i Israel og jeg var meget skeptisk til å dra dit. Betenkelighetene kom både av personlig engstelse (jeg er jo en pingle), med mange katastrofetanker om uroligheter og konflikter. Det er jo ikke akkurat det fredeligste hjørnet i verden, dette. Jeg tenkte også mye på om dette er et regime jeg egentlig vil støtte, med tanke på hvordan Israel praktisk talt driver en apartheidpolitikk.

Men vi valgte å dra. Og i ettertid må jeg si at det ble en fin ferie.
Vi ankom natt til 2. juledag, fikk tak i drosje til hotellet og stupte i seng. Dagen begynte så med at datter og svigersønn kom til hotellet og hadde med bananer og energibar til mor (som er helt avhengig av frokost med det samme hun står opp), før vi tok bussen til en frokostkafé. Etterpå dro vi hjem til ungdommenes hybel. Så bar det til universitetet, der datteren studerer. Det var et fint område, med flere bygninger i et parklignende miljø. Datter gikk på forelesninger mens vi gikk på kafé og tok en kopp kaffe. Min mann bestilte "svart kaffe", og det fikk han. Den var så svart at den måtte tygges!

(Universitetet i Tel Aviv: Norsk flagg, selv om bare 1 av de 30.000 studentene var norske :) )

Så dro vi til et nærliggende kjøpesenter og gikk på shopping. Der møtte vi datteren da hun var ferdig på skolen, og så avsluttet vi med å ta bussen tilbake til sentrum og spise middag på restaurant.

Dag to, altså tredje juledag, dro vi til Jerusalem. Vi tok buss til sentralstasjonen i Tel Aviv, buss til sentralstasjonen i Jerusalem og så buss til gamlebyen. Buss i Israel var veldig billig, men du måtte ha et busskort for det var ikke lov å betale med kontanter. Dette er visstnok et forsøk på å få bussene til å holde ruta. Ikke at det fungerte... Alle bussene vi tok var forsinket.

I Jerusalems gamleby ruslet vi rundt og så på små butikker. Der ble vi servert arabisk kaffe og te i gata. Vi besøkte gravkirken. Den er bygget på det stedet der de fleste tror at Jesus ble korsfestet og gravlagt. Kirken er delt mellom ulike kristne retninger. Den ortodokse delen var vanvittig utsmykket, og i den delen var det en klippe eller stein som folk sto i kø for å kysse. Det var visstnok der korset sto. Man kunne stå i kø for å komme ned til graven, men den køen var så lang så det valgte vi bort. Like ved utgangen var det en flat stein, og svigersønnen fortalte at det visstnok var den steinen Jesus ble lagt på da de tok ham ned fra korset og stelte ham før han skulle begraves.


I Jerusalem regnet det og blåste, og det var sånn ca 7 grader, så det var lite folk i gamlebyen. Vi gikk i noen boder og min mann og datter kjøpte en helt fantastisk fin julekrybbe. Den er utskåret i oliventre med små figurer som forestiller Jesus, Maria og Josef og noen dyr.


Vi tok buss tilbake til Tel Aviv og spiste på Mexicana denne kvelden.

Fredag leide vi bil. Svigersønnen har internasjonalt førerkort og ble den selvskrevne sjåfør. Vi skulle sørover, til Negevørkenen der vi hadde bestilt ridetur på kamel hos noen beduiner. Jeg hadde ikke lært noe som helst av å fryse en hel dag i Jerusalem, så jeg hadde t-skjorte, genser og tynn jakke. Jeg skulle til en ørken.



Ørkener kan være veldig kalde. Jeg frøs skikkelig på kamelridetur. Sånn ellers fikk jeg kjenne på noen traumer og litt angst etter fallet jeg hadde fra hest i sommer, men det gikk faktisk over etterhvert og da var det moro. Litt rart egentlig, å sitte på kamel. De duver liksom framover. Og de ser så spinkle ut, med veldig lange og tynne ben, så man får skikkelig dårlig samvittighet av å sette seg på dem.

Etter Negevørkenen dro vi østover (?) til En Boqeq ved Dødehavet. Litt usikker på himmelretningen her, men til Dødehavet kom vi. Jeg hadde vært stor i kjeften og sagt at jeg skal bade, så fremt vannet ikke er islagt. Jeg angret, for selv om det var 20 grader var det slett ikke varmt. I lufta, altså. Det blåste skikkelig. Da vi vasset ut (med plastsandaler på beina) var det slett ikke fristende. Men jeg bet tennene sammen og tenkte på kongen og fedrelandet. På nett hadde jeg lest at det var lurt å bare vasse ut til knedypt vann og så bare sette seg ned. Så det gjorde jeg. Og det var skikkelig vanskelig å vasse, for beina ville flyte. Og da jeg satte med ned så fløt jeg bare.

Jeg hadde også lest at man ikke burde få det vannet i håret, så jeg ble bare sittende i vannet. Og fordi det blåste så drev jeg rundt. Det var skikkelig gøy! En utrolig merkelig opplevelse å bare sitte der og flyte. Svigersønnen og sønnen vasset langt ut, og opplevde at de ikke kom dypere enn til brystet. For da fløt de, og klarte ikke stå på bunnen.

Dette er altså vann som slett ikke oppfører seg som vann. Skikkelig kult.

Da vi kom til Tel Aviv igjen hadde sabbaten begynt. Den starter klokka fire eller fem på fredag og varer til etter solnedgang på lørdag. Da er alt stengt og bussene går ikke. Bare de butikkene/restaurantene som tror at handelen er større enn bota de kan få, har åpent. Men vi fant en take away leverte pizza på hotellrommet, så middag ble det.

På lørdag ruslet vi til Jaffa. Jeg er litt usikker på om det er en bydel i Tel Aviv eller om det er en egen by som henger sammen med Tel Aviv. Det var ikke langt å gå, og vi ruslet langs strandpromenaden. Det blåste og det var skikkelige bølger i Middelhavet, så det var mange surfere ute. I Jaffa rullet vi litt rundt og kikket på små butikker drevet av arabere. (De overholder ikke sabbat, så de var de eneste som hadde åpent.) Vi spiste lunsj på en superfin restaurant, Haj Kahil, og da ble det falafel og hummus selvsagt.

Hummus (kikertstuing), Falafel (friterte grønnsaksboller), Kebab.

På kvelden spiste vi middag på Prozdor, en burgerrestaurant sammen med svigersønnens far og bror, som akkurat hadde ankommet landet.

Søndag var vår siste dag. Vi startet med et friskt bad i Middelhavet. Når jeg sier "vi", så mener jeg min mann og yngste datter. De hadde ikke mange andre badende sammen med seg, for å si det slik. Det var ikke veldig kaldt i lufta, 15 grader, men det blåste friskt og jeg som sto på land var veldig glad for jakka mi.

Etterpå tok vi bussen til Ben Yehuda street og rusla der litt. Vi gikk på Aroma, Israels svar på Starbucks. Og på Aroma lager de seriøst verdens beste varme sjokolade! Den besto av steamet melk (kanskje) og belgisk sjokolade. De hadde ganske enkelt lagt sjokoladebiter i koppen og helt melken over, og putta ei skje oppi. Revet sjokolade på toppen. Helt fantastisk.

Deretter tok vi bussen ut til Azrieli, et digert kjøpesenter. Der gikk jeg og yngste datter noen timer, mens mannen, sønnen, svigersønnen og datteren, samt svigersønnens far og bror, spiste lunsj på XOHO, en av de mest hippe lunsjrestuarantene i sentrum.

For alle som måtte lure: Israel er ikke et billig land å shoppe i. Det er mye fint, alle merkevarer er ekte (i hvert fall der vi gikk) og prisene er omtrent som de norske.

Utpå dagen møttes vi, hele gjengen, på Sarona Market. Etterpå gikk vi på Fashion Mall Tel Aviv, og det var et high end kjøpesenter med dyre og kjente merkevarebutikker som Armani og Michael Kors.

Denne kvelden spiste vi på Japanika, japansk restaurant, før vi tok bussen tilbake til hotellet for å pakke. Flyet vårt skulle gå klokken 06.15 mandag morgen (nyttårsaften), og i Israel må man møte minst fire timer før flyavgang. De har noen omfattende sikkerhetstiltak, men så er det da også verdens tryggeste flyplass. Vi skled rett gjennom sikkerhetssjekken, og ble bare sittende og småduppe på en stol til det var på tide å boarde.

Reisen hjem var udramatisk og helt grei. Vi var litt trøtte, selvsagt, men alt gikk helt fint.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post369

På langtur i elbil

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken lø., juli 05, 2014 16:14
Da har vi tilbakelagt vår første langtur i Tesla. På forhånd hadde jeg mange tanker svirrende rundt i hodet. Ord som rekkeviddeangst og ladetrøbbel for eksempel. Dette er historien om hvordan det gikk.

Vi pakket bilen mandag formiddag. Planen var å komme oss til Gjøvik, for å oppleve Vitensenteret Innlandet. Og deretter skulle vi kjøre videre vestover så langt vi orket. En typisk Bjørnbakken Eide-plan, altså. Litt vag.

Vi startet hjemmefra med fulladet bil. Første stopp var på Tesla Supercharger på Lillehammer. Der fikk bilen litt påfyll mens vi spiste lunsj. Greia med Tesla er at superladerne er gratis, og rasende effektive. På en liten lunsjstopp var bilen fulladet igjen. Så vi kjørte til Vitensenteret på Gjøvik og koste oss der. Klokka fire, når Vitensenteret stengte, kjørte vi videre. Vi endte i Fagernes. Der fikk vi oss et hotellrom for natten. Litt kjøring rundt i Fagernes, blant annet for å finne bowlinghallen, spiste opp litt mer strøm. Men fortsatt hadde vi god rekkevidde på batteriet.

Neste dag kjørte vi til Gol. Der er det også Tesla Superchargers, så der ble vi en times tid og fikk ladet bilen full. Vi brukte tiden til å rusle bort til sentrum og tilbake. Så fortsatte vi over Hardangervidda til Eidfjord. Der fant vi en ladestasjon satt opp av kommunen. Også den var gratis, for kommunen ønsket å oppmuntre til mer bruk av elbiler. Mens bilen ladet ruslet vi rundt, kjøpte oss litt mat, og spiste moreller på en benk i sola.

Så kjørte vi til Ulvik, der vi hadde bestilt rom på et lite pensjonat. Jepp, en bestilling. Helt utypisk for oss.

Neste dag fant vi ut at vi var egentlig ikke så langt unna Bergen, så da kjørte vi dit. Via Voss. Bilen ladet i et parkeringshus rett ved siden av Vil Vite-senteret mens vi var der. Også dette var gratis. Så kjørte vi tilbake til Voss og overnattet der. Bilen fikk lade over natten, hotellet hadde en liten ladestolpe på gjesteparkeringen.

Neste dag dro vi til Aurland. Der er det også Tesla Superchargers. Vi spiste lunsj på kafeen rett ved siden av, mens bilen ladet. Deretter gikk turen til Stryn. Vi fikk rom på et koselig lite vertshus i sentrum. Bilen fikk strøm over natta på Essostasjonen tre kvartaler bortenfor. Denne gangen kostet det oss litt penger, hele 50 kroner. Det var den totale summen vi måtte ut med i drivstoff på denne turen...

På hjemreisedagen kjørte vi gamle Strynefjellsvegen. Her oppdaget vi en bitteliten ulempe med elbil. Ingen hører at vi kommer. Derfor ble vi liggende i kø bak noen folk på rulleski. Vi lå bare bak dem, og det går ikke fort på rulleski opp gamle Strynefjellsvegen. Den er bratt. De svingte inn på en møteplass, muligens for å trekke pusten, og da kjørte vi forbi dem. Vi så at de skvatt da vi kom inn i synsfeltet deres.

På vei nedover ladet bilen. Du kan sammenlikne det med en bensinbil: Tenk deg at du får mer bensin på tanken av å kjøre nedoverbakke. Utenkelig? Ikke når du kjører elbil. Vi kjørte helt til Dombås. Der stakk vi innom en dagligvarebutikk for å ha litt brød og melk og sånn med oss hjem. Da fikk bilen en liten halvtime ved en Supercharger. Det hadde nok ikke vært helt nødvendig, men det er alltid greit å ha noe å gå på.

Det var en kort oversikt over ferien. Ikke alle ladestoppene var nok helt nødvendig, men vi er litt nybegynnere enda og det er greit å slippe rekkeviddeangsten. Den var helt fraværende på hele turen. I tillegg er det utrolig behagelig å kjøre elbil. Den går stille, og den lukter ikke. Noen sperrer opp øynene og stirrer, det er morsomt. Noen hører ikke at vi kommer, så man må være varsom.

Men jeg er, om mulig, enda mer fornøyd med bilen nå enn jeg var før. Jeg kjenner overhodet ingen misunnelse eller ønsker om en bråkete, luktende bensin- eller dieselbil.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post193

Engelskmenn, høflighet og køkultur

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken ma., juli 11, 2011 23:42

Vi har vært på ferie. I Bergen. Vi skulle opp på Ulriken, det må man jo som turist i Bergen. Da måtte vi ta en buss til taubanens startpunkt. Vi sto og ventet, og havnet midt i en flokk med briter.

Nå har jeg alltid hørt at briter er så høflige, og har så god køkultur. Pøh! Ikke de vi støtte på, i hvert fall. Da bussen kom, flokket de seg ved døra før bussen fikk stoppet. En kvinne med et agressivt utseende og hennes fårete mann, de sto bak oss, bestemte seg for å være først. Jeg hørte kvinne si: "Vi skal først inn på den bussen!"

(Hun sa selvsagt ikke det, hun snakket engelsk, men jeg forsto det og det var dette det betydde. Jeg foretrekker å skrive norsk.)

Så brøytet hun seg, med mannen på slep, bort til bussdøra. Bussdøra var av den typen som slår litt utover og bakover. Bussjåføren så fortvilet ut, og prøvde å rygge. Det fikk han ikke til, for kvinnen, mannen og resten av flokken fulgte etter. Vi nordmenn, enkel skapninger uten køkultur, sto der vi sto på busslomma. Og ventet.

Omsider ble døra åpnet og britene kjempet seg inn i en eneste mølje. Og så kom alle sammen ut igjen. Bussen var nemlig temmelig full, og de skulle gå bak og finne trappa opp til andre etasje. Da det ble plass gikk vi på. Først min mann, så de tre ungene, så jeg. Mannen min skulle betale foross. Mens vi sto der, to av ungene i busstrappa, kom den agressive kvinnen tilbake. "Kom deg innpå," freste hun til sin fårete utseende mann. Så brøytet de seg uten videre forbi ungene, tråkket på noen tær og sikret seg de to siste sitteplassene.

Køkultur? Høflighet? Det er mulig at disse ikke er representative for det britiske folk. Jeg håper jo egentlig det. Jeg syns de var gresselig uhøflige, og køkultur hadde de i hvert fall ikke.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post91

Påsken 2011

FerieOpprettet av Marianne Bjørnbakken lø., april 23, 2011 16:49

Dette har så langt vært den beste påsken jeg kan huske! Det er varmt. Det er ikke noe snø igjen, vel, nesten da. Vi har rakt plenen. Vi har satt fram trampolina. Vi har ryddet vekk skiene og tatt fram syklene i stedet. Og jeg nyter det.

I dag, påskeaften, ble det såpass varmt ute i solveggen at jeg fikk hodepine og måtte gå inn. Fantastisk! (Ikke at det er så flott å ha hodepine, men varme og sol er fantastisk, syns jeg.) Jeg kjenner at kroppen min suger til seg de livgivende solstrålene. Herlig. Jeg kjenner at kroppen min produserer d-vitaminer i rasende fart. Håret blir lysere og huden blir brunere. Vel, i det minste får jeg et rødskjær.

Livet er herlig! Våren er herlig!

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post67

Rondane 2010

FerieOpprettet av Ingar Eide ti., august 17, 2010 22:40
Tirsdag 10. august var vi ferdige med høykjøringa fra Flåman. Da fant vi ut at vi skulle prøve å få til en tur i Rondane.

Astrid har snakket om dette siden vi gikk der for 3 år siden. Da var Astrid, Anja, Amire, bestemor, Riska og jeg i vei. Vi gikk Strømbu - Bjørnhollia - Rondvassbu - Dørålen.

Denne gangen tenkte vi å prøve Nysetra - Grimsdalshytta - Haverdalseter - Dørålen.

Dag 1. Nysetra - Grimsdalshytta
Tirsdag pakket vi sekker og kjørte til Nysetra. Det var Eivind, Astrid, Riska og jeg som dro. Mor har begynt på jobb igjen og Anja skulle jobbe litt på Gruvekroa.

Det var litt overskya, men temperaturen var god. Vi gikk ikke turistløypa til Grimsdalshytta, men la veien om Eiemåsåbua, videre mellom Pikothø og Veslekollen, forbi Magnehuset, langs med Tverrbekken og ned på turistløypa ved Nyseterhøa.
Så gikk det nedover i Grimsdalen og opp til Grimsdalshytta.


Vel framme fikk vi hytte for oss og Riska. Da tenkte jeg at nå trenger vi å slappe av. Men avslapning for ungene var visst hopping på trampoline og husking. smiley

Kl 1900 var det middag. Godt å sette seg til bords med tre retters middag. Og jammen hadde dem vafler for han som ikke var så begeistra for middagen også.

Dag 2. Grimsdalshytta - Haverdalsetra
Vi stod opp til litt regn. Spiste god frokost og smurte niste. Vel på med regnklær og klar til å gå så letna regnet og det skein opp. Jippi.

Vi la i vei med friskt mot. Astrid hadde litt ømme føtter pga nye fjellsko, så ho bytta ut dem med joggesko. På tur opp fra Grimsdalen, langs med Gravhøe gikk vi gjennom
regnskogen. Dvs Astrid og Eivind slost om å få banke litt i treleggene slik at vatnet silte ned fra dem. Vi ble våte, men det gjorde ingenting da temperaturen var så god og sola skein.

Høgt oppe i Gravhøe gikk stien rett forbi ei dyregrav. Bygd i stein med ledegjerder rundt. Deretter gikk vi videre mot Storrvatnet. Der tok vi oss ei lang matpause. Fint her. Så var det siste biten langs med Gravåe mot Haverdalsetra.

Vel framme på Haverdalssetra tok Knut Ståle og Daeng vel i mot oss og vi fikk rom for oss alle sammen. Det var bare 5 andre utenom oss der.
Etter middagen måtte vi rusle oss en tur rundt setra. Ungene sprang rundt og plukka blåbær.


Etterpå slappa vi av sammen med de andre som satt og spilte kort. Astrid og Evinid bygde korthus.

Dag 3. Haverdalseter - Dørålen
Siste etappe var til Dørålen gjennom Dørålglupen. Dette var nok den tyngste ruta så vi starta rett etter frokost. De andre var litt usikre på om de skulle gå gjennom glupen eller heller ta turen tilbake til Grimsdalshytta.

Dagen starta med fint vær. Det var nokså vått nedover Haverdalen, men vi kom oss da nokså tørrskodd over alle "sumpene". Vi og de andre kryssa hverandre flere ganger nedover. De hadde også med seg en hund, Tussi, som var en "Labradoodle". Motiverende å kunne gå stien etter en annen hund. Og for å ikke snakke om et Lemen. Eivind gikk med bandet til Riska festet i rumpetaska. Plutselig forsvant de to i en superfart. Jeg og Astrid skjønte ingenting. Men da var det Riska som hadde fått ferten av et Lemen. Og da var det bare for Eivind å prøve å holde seg på bena smiley

Da vi kom til stikrysset mot Grimsdalshytta, returnerte Tussi og co til Grimsdalen. Vi ville fortsette til Dørålen. Eivind hadde gledet seg til fjellklatring, så dette måtte vi få med oss.

Opp til glupen er det både bratt oppover og bratt ned om elva, så her kan man ikke ha høyde skrekk.
I selve Dørålglupen er det om ikke fjellklatring, så er det steinklatring til gangs. Ungene klatret og balangserte på store steinen den lange veien gjennom. Og motivasjonen var på topp, selv om vi hadde vært ute i mange timer. Vi fikk litt regn på slutten, men nå begynte det å bikke nedover mot Dørålen, så det gjorde ikke så mye.



Når vi vel framme ringte til mor for å hente oss, så var hun nesten allerede ved Dørålen. Godt å komme hjem att også etter en slik tur.

Men det var en super tur med imponerende flinke unger. Vi har kost oss og snakka sammen masse og diktet og fortalt eventyr til hverandre.

Se bilder fra turen her.

Takk for en flott tur Eivind og Astrid!



  • Kommentarer(2)//blogg.skog1.no/#post1