Livet  på Skogen

Livet på Skogen

Om bloggen

Her finner du litt om hvordan hverdagslivet vårt arter seg.

Finsk lapphund

DyreneOpprettet av Marianne Bjørnbakken ti., mars 29, 2016 19:55

Jeg har en hund. Det er en renraset finsk lapphund. Den er på mange måter en veldig typisk finsk lapphund. Den er godmodig og snill, rolig og avbalansert.

I hundeboka mi står det om rasen at den har "en praktfull dobbel pels, med tykk underull og lange dekkhår. Pelsen krever forholdsvis lite stell, og den er selvrensende."

Høres det ikke flott ut? Det syns jeg også. Men av og til er virkeligheten en litt annen enn det hundebøkene forteller.

Den "praktfulle, doble pelsen" er tykk og varm, og gjør at bikkja aldri fryser. Jeg har gått tur i -32 grader, og det var jeg som ga opp. Jeg hadde på meg ullundertøy, ullgenser, ullbukse, varmedress, ullue, tynne ullvotter inni tovede, tykke ullvotter og ullskjerf foran ansiktet. Ja, og selvsagt Kamik-sko, som er det varmeste og beste du kan få tak i. Jeg frøs. Bikkja var varm og glad.

Den "praktfulle, doble pelsen" danner en løvemanke rundt halsen på bikkja. Det gjør at vi må opp i største størrelse på sele og halsbånd. Og når du går tur vrir bikkja bare litt på hodet så glir halsbåndet av. For ørene og ansiktet er forholdsvis små.

I dag glapp halsbåndet av ikke mindre enn tre ganger på en tre kvarters tur.

Den "praktfulle, doble pelsen" suger til seg skitt nå i vårløsningen. Det blir ikke bedre av at bikkja absolutt elsker sølepytter og gjerne går lange omveier for å kunne plaske uti. Pelsen henger som en lang frynse ned langs baksiden av bena og under magen, og disse frynsene blir veldig møkkete.

Her kommer den selvrensende pelsen inn. Lapphunder HAR selvrensende pels. Vet du hva det innebærer? Det er ikke halvparten så praktisk og greit som selvrensende stekeovn, skal jeg si deg. Det betyr rett og slett at så fort bikkja er tørr så ramler møkka av. Og det knaser under føttene når vi går på stuegulvet.



  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post227

Som katt og mus

DyreneOpprettet av Marianne Bjørnbakken lø., januar 31, 2015 22:10
Vi har en katt. En omplasseringskatt som vi skaffet oss fra Dyrebeskyttelsen for et og et halvt år siden. Ingen vet nøyaktig hvor gammel han er eller hva han har opplevd før han kom hit. Han var en livredd liten fyr som tilbrakte sine første uker hos oss under sofaen. Gradvis har han blitt tøffere, og nå kan han la seg klappe, sitte på fanget og det hender til og med at han maler når vi stryker ham over ryggen.

Det eneste som ikke helt imponerer oss er kattens jaktferdigheter. Hittil har vi ikke sett at han har tatt noe som helst. Og litt av poenget med å ha en katt er at den skal drepe mus. Vi bor jo tross alt på en gård, og vi vil ikke ha mus i saueforet.

Min mann bestemte seg for å lære ham musefangstens edle kunst. Han fant en mus i silokummen og greide å fange den. Katten var ute, så mannen slapp musa rett foran nesa på ham. Katten skvatt unna, og musa skjønte at her hadde den en sjanse. Sitt livs sjanse! Den løp sin vei. Katten ble sittende bak en snøfonn og lure på hva som hadde skjedd.

Musa var nok en smule desorientert og retningsvill, så den løp i sirkel og plutselig hadde den løpt rett i gapet på katten. Jepp, den tok en runde rundt snøfonna, feil snøfonn sett fra musas perspektiv, og løp rett i løvens gap. Eller kattens. Og nå gjorde katten det den skulle og drepte musa.

Vi håper at dette fungerer som opplæring, og at vi fra nå av har en effektiv musejeger i hus.

  • Kommentarer(1)//blogg.skog1.no/#post200

Om vennskap på tvers av arter

DyreneOpprettet av Marianne Bjørnbakken on., april 11, 2012 22:18

Vi har to hester. Stødige, snille skapninger er de. De er mye ute, men om nettene om vinteren tar vi dem inn. Da står de i fjøset. Ikke sammen alle sauene, men i den nyeste påbygde delen av fjøset som vi stort sett bruker i lammingstida. Resten av året er den delen omdefinert som stall.

En sauebukk ble syk. Den kastet opp jevnlig. Ingen av de andre sauene i bingen ville stå ved siden av den ved måltidene (og det kan jeg forstå!) for de syntes han var så ekkel. Vi prøvde diverse kurer, men til sist fant vi ut at løsningen ble å sette ham på diett. Kun høy heretter.

Og dermed måtte han flyttes vekk fra de andre sauene. Løsningen ble å sette ham ut i stallen. Der trivdes han dårlig. Han likte ikke ensomheten. Han skrek og jamret seg en hel dag. Så, utpå ettermiddagen, fikk han plutselig to digre naboer i bingen ved siden av. Hestene kom inn.

Gjett om han ble glad! Så glad ble han at han hoppet over gjerdet mellom bingene. Det er en prestasjon, for gjerdet er høyere enn ham. Ikke mye, da, men likevel. Han hoppet altså over gjerdet og presset seg inn mellom hestene. De sto tett sammen,

Her må jeg bare skyte inn at hestene veier vel omtrent 400 kilo. Hver, altså. De er rundt 140 cm høye. Sauebukken veier kanskje 60 kilo (ren gjetting) og er godt under en meter. Han kan fint gå under magen på hestene. Uten å bøye seg.

Han presser seg inn mellom dem, han sniker til seg kraftforet deres og er i det hele tatt kjempefornøyd. Det endte med at min mann fjernet gjerdet mellom bingene, for det var til ingen nytte likevel.

Nå går de der, sammen, de tre. Om kveldene og nettene, da. På dagtid er han alene. Og det hører vi. Han skriker og bråker og roper på hestene. Han løper rundt og sparker i veggen.

Når vi skal ta hestene inn og ut må vi binde ham fast. Han hopper over alt som fins av gjerder i et desperat forsøk på å få bli med sine nye store venner.

Dyr er sosiale skapninger som trenger selskap, gjerne av sin egen art, men de må jo ikke være samme art for å trives i lag.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post143

De tre bukkene Dahlen

DyreneOpprettet av Marianne Bjørnbakken to., mai 05, 2011 14:26

Det var en gang tre små sauebukker. Strengt tatt var det bare to sauebukker, for den tredje var ei søye. De hadde en tøff start på livet. Tidlig i sin barndoms vår ble de tatt vekk fra sin mor og sine søsken. Bonden som eide dem ville ikke ha alt bryderiet med kopplam, så han puttet dem i en stamp og kjørte dem til Skogs.

De tre små sauene humpet og skranglet bak i bilen, men endelig var de nå framme. Der ble de båret ut av bilen og inn i et fremmed fjøs. Det fremmede fjøset var fullt av sauer som ropte og skrek til dem, så de tre bukkene Dahlen ble helt øre i de små ulne hodene sine.

Da menneskene hadde gått og alt hadde roet seg en smule, var det ei stor og tøff søye som tok ordet.

«Hvem er det som tramper i mitt fjøs?» breket hun, litt morskt.

«Det er bare meg, den lille søya Dahlen», sa den minste av de tre bukkene (som egentlig ikke var en bukk, men ei søye).

«Nå kommer jeg og tar deg, og stanger deg ned bakken og helt hematt!» truet søya.

«Hells Hematt,» breket den lille søya Dahlen, hun syntes ordspillet var ufattelig morsomt. Dette gjorde den store søya bare enda sintere, om mulig, så den lille skyndte seg å innta en offerrolle. Ung som hun var, så hadde hun lært at dette virket svært så avvæpnende på Bonden og Bondekona på hjemgården.

«Å, nei, vææl så snill, ikke stang meg,» pep hun med sin ynkeligste stemme. «Fol jeg el så liten og folsvalsløs jeg, og jeg spisel ikke høy en gang så jeg skal ikke konkullele med deg i matfatet.» Hun visste godt at hvis hun lot som hun ikke kunne si R, så virket hun liten og ufarlig.

«Vel vel,» brummet den store søya og henvendte seg til broren.

«Enn du, da, du ser ut som en bråkmaker. Hvem er du som kommer her og tramper rundt i fjøset mitt?»

«Jeg er bare den mellomste bukken Dahlen som skal til Skogen og gjøre meg fet,» sa den mellomste. Han hadde slikt godt grep om språket, han.

«Nå kommer jeg og tar deg, og stanger deg ned bakken og helt hematt!» truet den store søya.

«Å, nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg, ta heller broren min,» sa den mellomste. Han var kanskje flink med ord, men søskenlojalitet var han dårlig på. «For han er mye større enn meg og tramper mer!»

«Ja, okei da, greit nok,» brummet den store søya. Hun var litt sliten av disse masete småtassene nå.

Den største bukken Dahlen var en ordentlig friskus, og nå begynte han å sprette rundt i bingen.

«Hvem er det som tramper og bråker slik i fjøset mitt?» kjeftet den store søya. Hun hadde fått hodepine av å diskutere med de to minste.

«Det er bare meg, den største bukken Dahlen,» ropte den største. Han hadde ikke lært om forskjellen på innestemme og utestemme.

«Hvis du ikke er stille nå, så skal jeg stange deg ned bakken og helt hematt dit du kom fra,» truet søya.

Den største bukken Dahlen var en tøffing som gjennomskuet søya. Han skjønte at hun var en av dem som er store i kjeften, men som ikke tør å sette makt bak ordene.

«Bare kom du,» sa han. «Jeg er ganske hard i skallen sjøl, jeg. Vi skal vel se hvor fornøyd Bonden blir når du bryter deg ut av bingen!»

Og dermed var den store søya målbundet. De tre bukkene Dahlen levde lykkelig med melkeautomaten på Skogen, og ble så fete at de ikke orket å gå hjem igjen da sommeren kom. Og er ikke fettet gått av dem, så er det der ennå.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post75

Kunsten å skremme hester

DyreneOpprettet av Marianne Bjørnbakken fr., januar 14, 2011 18:46

Jeg har kjøpt nytt dekken til den brune. Et godt, tykt vinterdekken. Det var salg på en ikke navngitt nettbutikk, og dessuten fri frakt hvis jeg tastet inn en hemmelig kode som lå på Facebook. Dette visste jeg, fordi de sendte meg en mail om det. Dessuten var det linket til den hemmelige koden fra nettbutikken deres.

Nok om det. I dag kom dekkenet. Det var flott! En dyp rødbrun farge, akkurat passe til en brun hest, tenkte jeg. Mørkegrått for og lyse grå dekkengjorder. Helt supert. Så da jeg skulle måke i stallen (som fortsatt er en del av fjøset, ja, det stemmer), ta inn hestene og fore dem, så tok jeg dekkenet med. Nye klær må jo prøves.

Hestene fikk kraftfor, høy og vann. De sto og tygde fredelig da jeg gikk og hentet dekkenet. Jeg slengte det over armen. Den hvite rygget av skrekk og snøftet. Han ble stående mot bakveggen mens han skalv av skrekk. Den brune sluttet å tygge. Han sperret øynene opp. Jeg gikk inn i bingen. Den hvite spratt unna så godt han kunne. Den brune prøvde fortvilet å gjemme seg bak den hvite. Begge snøftet og skalv.

Jeg skjønte tegninga. Jeg kan være treg til å forstå hint noen ganger, men dette var nesten overtydelig. Kanskje man burde roe ned tempoet litt. Jeg ble stående lent mot det lave gjerdet som skiller forbrettet fra bingen. Jeg vred meg litt så dekkenet var lengst unna hestene. Den hvite, heretter kalt Engstelige Espen, strakte hodet forsiktig fram mot meg. Jeg godsnakket og rakte hånden ut mot ham. Han kom nærmere og snuste. Jeg klappet. Nå ble han riktig modig, og tok et skritt mot meg. Jeg roste masse, og klappet og klødde. Nå ble han så modig at han stakk nesen borti dekkenet, og det likte han visst, for der ble han stående med hodet.

Den brune, her kalt Livredde Lars, kom. Med laang hals snuste han på hånden min. Så la han visst merke til at Engstelige Espen sto med nesa nesten gjemt inni dekkenet. Dermed tok han mot til seg og snuste han også.

Dramaet var over. Jeg la rolig dekkenet over ryggen på Livredde Lars, justerte reimer og festet karabinkroker. Det passet perfekt. Og fargen var kledelig, akkurat som jeg trodde.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post47

Hester på stall

DyreneOpprettet av Marianne Bjørnbakken fr., november 19, 2010 19:32

Det er november. Vi har begynt å ta hestene inn om natta. Nå er det kanskje litt vel pretensiøst å kalle det en stall, de står i fjøset, men de får nå komme inn. Og det er fint. Da får de varmet seg litt, de får vann, vi får stelt litt med dem.

Det er mandag, og jeg går for å ta inn hestene. Skjønt ta inn, det er en del ting som må gjøres først. Aller først måker jeg. Jeg kjører inn ei trillebår, og fyller den. Så tømmer jeg alt sammen i møkkjelleren. Etterpå henter jeg høy og fyller vann. Så gjør jeg i stand kraftfor. Til sist tar jeg ei grime og går for å hente hestene.

Vi har to hester. En brun nordlandshest og en hvit islandshest. Den brune er yngst og mest rampete. En ordentlig skøyer. Den hvite er gammel og adstadig. Så er det dilemmaet: Hestene står langt nedpå jordet, det er kaldt og mørkt. Jeg må enten gå to turer, eller leie en hest og satse på at den andre følger etter. Jeg velger alternativ to, og da setter jeg grime på nordlandshesten.

Vi går. Jeg hører at den hvite følger etter, så jeg snur meg og ser. Og da ser jeg det. Det er litt Harry Pottersk, nesten. For i måneskinnet og mot snøen er hesten usynlig. Jeg hører skrittene hans, og jeg ser skyggen hans. Jeg ser ikke hesten.

Jeg er den stolte eier av en usynlig islandshest.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post38

Hest, sau og raps

DyreneOpprettet av Marianne Bjørnbakken ma., oktober 04, 2010 18:40

På den sørlige delen av jordet har vi sådd raps. Og der får lammene stripebeite nå i høst. Stripebeite er slik at vi bruker et strømgjerde for å dele av mesteparten av jordet, og lar det stå en litens tripe raps som lammene får ete. Etter ei uke flytter vi gjerdet så de får spise litt mer raps.

Nå hadde det seg slik at hestene hadde slukt hvert eneste grønne strå oppe ved dammen, og vi flyttet dem ned på jordet. Og så åpnet vi ei ny stripe raps. Og da oppdaget vi det: Midt i rapsen sto det to hester. Ikke et eneste lam. Lammene var jaget unna, terrorisert til lydighet. Og hestene, som ikke er altfor tynne i utgangspunktet, mesket seg med raps. Og det er høyenergifor altså. Ikke noe slankekost.

Så nå er hestene flyttet ned i Lykkja igjen. Der står de og henger over gjerdet og ser lengselsfullt på rapsen. Lammene -som jo skal legge på seg - koser seg med raps.

Og hestene har fått nye navn: Terror-Tor og Terror-Lars.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post28

Ridetur alene

DyreneOpprettet av Marianne Bjørnbakken to., september 09, 2010 18:58

Torsdager er fridagen min. Vel, nesten. Jeg må på jobb, men ikke før halv tre.Og ungene er på skolen så jeg har en dag alene hjemme. Den bruker jeg til å vaske og rydde.

I dag bestemte jeg meg for å sale opp en hest og ri en tur. Bare jeg og hesten. Så jeg tuslet ned til Lykkja, der hestene går, og satte grime på Lille Grå. Han fulgte meg villig, og jeg klarte å stenge grinda uten at Lille Brun fulgte etter. Du verden. Så tuslet vi oppover jordet. Da oppdaget Lille Brun at han var forlatt. Alene! I hele verden! Og han skrek og skrek og galopperte frem og tilbake langs gjerdet.

Lille Grå tok plutselig et bukkesprang og jeg så strengt på ham. "Nei!" Han fulgte pent etter meg igjen. Da jeg bandt ham for å strigle ham, begynte han å skrike. Med jevne mellomrom ropte han på kameraten sin. Og hester, selv ganske små hester, roper høyt! Jeg salet ham opp og avgårde red vi. Han vinglet litt og gikk i sikksakk,og han skrek jevnlig, men jeg tvang ham videre.

I hyttegeltet oppdaget jeg en hund som bjeffet. Det var en liten brun dachs, og den var løs. Hundene i hyttefeltet pleier å holde seg på respektfull avstand fra hestene, men ikke denne. Jeg oppdaget at det ikke var en dachs, det var to. Kliss like. Den ene bjeffet verre enn den andre. Hesten min, nå omdøpt til Desperate Skrikhals, brydde seg ikke. Heldigvis er han vant til hunder. Eieren kom og løftet opp den ene bikkja.

"Den andre følger vel ikke etter oss?" spurte jeg høflig. "Nei da," sa eieren. Men det var selvsagt det bikkja gjorde. Nå var det eieren som bjeffet. Til slutt fikk vi ristet av oss bikkja, og nå satte jeg Desperate Skrikhals i galopp. Og under over alle undre, han galopperte pent og mykt og forholdsvis villig bortover veien. Da oppdaget jeg det. På et jorde rett ved veien gikk en hesteflokk!

Desperate Skrikhals skrek og skrek. Hestespråk er ikke vanskelig å forstå. Han sa: "Hjelp! Jeg er helt alene i verden! Hjelp!" Og flokken svarte: "Vi kommer! Vi kommer!" Og det gjorde de. De raste nedover jordet. Jeg tvang Desperate Skrikhals inn på en sti til venstre, og meget motvillig fortsatte han bortover den. Han måtte tvinges hvert skritt på veien, men han gikk.

Jeg skal ikke tvære ut beretningen. Omsider kom vi hjem, og fikk sluppet Desperate Skrikhals ned i Lykkja igjen. Der han traff kameraten sin, Dype Savn eller kanskje jeg skal kalle ham Gjennom Svett. Han hadde tydeligvis fått godt med trim, han også. Han var svettest av de to.

Ingenting er som freden og stillheten ute i naturen...

  • Kommentarer(1)//blogg.skog1.no/#post18