Livet  på Skogen

Livet på Skogen

Om bloggen

Her finner du litt om hvordan hverdagslivet vårt arter seg.

Påsken 2019

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken fr., april 19, 2019 10:20
For en gangs skyld har vi vært bortreist i (deler av) påskeferien. Vi dro lørdag før palmesøndag. Vi skulle til Kristiansand for å besøke datter og svigersønn, som bor der enn så lenge. Denne lørdagen var de på Jæren i bryllup, så vi tok slett ikke korteste vei til K-town.

(K-town er min manns klengenavn på Kristiansand. Jeg vet ikke hvordan han kom på det, men det har festet seg og nå bruker hele familien det. Det er dessuten atskillig lettere å skrive enn Kristiansand.)

Vi satte kursen mot Haugesund. Vi kjørte over Valdresflya, som heldigvis og tilfeldigvis var åpnet. Vi kom fram utpå kvelden og fikk oppleve en nydelig solnedgang over havet. Dagen etter fortsatte vi til Jæren, og fikk servert middag av vår datters svigerforeldre. Nydelig mat. Utpå ettermiddagen dro vi i følge til K-town, der vi som ikke bor der til vanlig sjekket inn på hotellet.

Skjønt, sjekket inn og sjekket inn. Resepsjonen var ikke betjent så sent (det vil si etter klokka 15.00), så min mann fikk en mail der det sto beskrevet hvor vi kunne finne en nøkkelboks og koden til nevnte nøkkelboks. Etter litt strev klarte vi å åpne den, og fant et nøkkelkort. Dette åpnet både ytterdøra og døra til hotellrommet. Dette var forresten både stort og fint. To soverom, romslige sådan, og et digert bad.

Vi ruslet over til datter og svigersønn og bestilte pizza på døra. Etterpå la vi oss tidlig.

Dagen etter var mandag. Vi spiste frokost og ruslet rundt i byen. Ungdommene hadde bestilt seg en runde på Escape Room, og imens dro min mann og jeg ut til Sørlandsparken og snakket med folkene på Tesla. Vi fikk tid til en liten reparasjon dagen etter, så vi dro tilbake til byen og møtte ungdommene. Jeg fikk shoppet litt. Jeg hadde en liste med meg, blant annet med ulike typer te, og jeg fikk tak i det meste.

På kvelden spiste vi på Mother India. En indisk restaurant som visstnok er kjent for å være Norges beste. Nydelig mat og en utrolig sprudlende og hjelpsom servitør.

Tirsdag dro vi ut til Sørlandsparken igjen, leverte bilen og ruslet på Sørlandssenteret. Det er noe sånt som Norges største kjøpesenter (skjønt det er visst flere av dem, har jeg hørt), og der ble vi til bilen var ferdig. Da var jeg sliten og ikke så langt unna blakk.

Denne kvelden spiste vi på en restaurant som heter Jonas B. Jeg valgte hamburger. Den var god, men ikke helt gjennomstekt, så jeg angret litt på valget. Malt kjøtt skal gjennomstekes, mener jeg. Gammeldags som jeg er.

Onsdag dro mannen min, yngste datter og jeg til Lindesnes fyr. Der har jeg aldri vært før. Jeg er i det hele tatt ikke så kjent med kysten. Det var strålende sol fra skyfri himmel, men det blåste temmelig mye synes jeg.

Vel tilbake i byen gikk vi på Sørlandets Kunstmuseum og så på utstillingen, og så spiste vi på Hos naboen. Vi avsluttet kvelden med å gå tur i Baneheia.

Torsdag morgen spiste vi frokost hos datter og svigersønn før vi satte kursen hjem over igjen. Denne gangen tok vi korteste vei, og var hjemme i åtte, halv ni-tida på kvelden.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin påske.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post375

Kakelotteri

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken sø., februar 17, 2019 12:53
Min mann og sønn bestilte seg billetter til en film på kino. Jeg så fram til en rolig alenekveld: styre fjernkontrollen på tv helt sjøl og se alle de kanalene ingen andre enn meg vil se, spise litt sjokolade, sløve i sofaen med strikketøy.

Så tikket det inn en melding: Klassen til sønnen skulle arrangere kakelotteri dagen etter den etterlengtede alenekvelden og alle ble oppfordret til å stille med kake.
"Skriv at jeg kan bake en sjokoladekake," sa jeg til mannen.
"Det skal være TO kaker," svarte han og skrev: "Vi kan komme med to kaker."

Jeg klaget litt på jobb. Jeg er ikke glad i å bake. Jeg ville heller ha kosekvelden min enn å bake. Min kollega er meget løsningsorientert, så hun smilte og sa:
"Dette fikser du enkelt. En Toropose, og vips en kake. To Toroposer, og vips har du to kaker."
Jeg tror jeg måpte litt.
"Kan man det?" spurte jeg. "Er det innafor?"
"Ja da," sa min kollega med ettertrykk. "Det er helt innafor."
Og flere hengte seg på:
"Torokakene er kjempegode!"
"Jeg elsker brownies fra Toro!"
"Enig! Det finnes ikke bedre!"
"Sjokoladekaka deres er også knallgod!"
"Og den Lys muffins. Nam, sier nå jeg!"

Jeg var overbevist. Mannen stakk innom butikken på vei fra jobb og kjøpte med Toro eplekake og noen epler. Da kvelden kom, skrellet jeg epler og delte dem i tynne båter, så mikset jeg sammen posens innhold med smeltet smør og vann, og så stekte jeg to eplekaker.

Og vips var alenekvelden reddet.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post374

Der smeller det gitt

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken ti., februar 12, 2019 22:00
Det er tirsdag ettermiddag. Jeg har kommet inn etter å ha gitt hestene kveldsmaten sin, og setter meg i sofaen. Som jeg sitter der, hører jeg lyd. Det er min manns radio som står på, den på det lille bordet i lesekroken i stua. Jeg rusler bort for å slå den av.

På et eller annet vis klarer jeg å snuble i teppet under bordet. I det jeg vrir meg og slenger fram den andre foten for å gjenvinne balansen, streifer hånda mi bort i antenna til radioen. Og der smeller det! Det gnistrer skikkelig, og jeg får meg et skikkelig støt. Omtrent som å ta på et strømgjerde.

Og radioen blir stille. Helt mørk og stille. Uten at jeg har rørt av-og-på-knappen. Jeg blir stående, usikker. Hva skal jeg gjøre nå?

Jeg bestemmer meg for at det er helt uaktuelt å røre den noe mer. Jeg har gjort nok skade med mine elektriske hender. Så jeg lar det ligge, og tilstår for mannen når han kommer inn. Jeg ber om unnskyldning. Det var jo ikke med vilje!

Mannen tar det hele med godt humør, og setter seg ned med skrutrekker og lommelykt og hva-han-nå-brukte. Etter en stund kommer gladmeldingen: Radioen er ikke ødelagt. Strømadapteret er ødelagt.

Jeg har gnistret i stykker strømadapteret til radioen.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post373

Fredag og ukeslutt

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken fr., januar 25, 2019 21:52
Januar nærmer seg slutten, og med det kommer årets (altså kalenderårets) første planleggingsdag. Naturligvis skal vi ikke være på skolen, men reise til det litt større distriktssentrumet en drøy times kjøring unna. Så jeg står opp enda tidligere enn vanlig, stabler meg inn på badet og får etterhvert spist litt frokost. Ettersom jeg er så tidlig ute kommer på at det kan være godt med litt niste, så jeg smører med meg en skive.

Jeg er kronisk og uhelbredelig B-menneske, så jeg er fortsatt trøtt da jeg subber ut til bilen. Det er kaldt, og jeg skal sitte på med en kollega, men på grunn av ankelskaden fra i sommer tar jeg bilen de omtrent 750 metrene ned til møtestedet. Den gamle bensinbilen, ikke den nye flotte elektriske. Jeg parkerer bilen hos svigers og rusler bort til busslommen der jeg skal stå.

Jeg gjør så godt jeg kan for å stå midt i buksa, kryper litt sammen i NATO-stilling og venter i omtrent et og et halvt minutt før kollegaen min kommer. Så tar jeg meg kraftig sammen for å våkne, og etterhvert som bilen fylles opp klarer vi å holde en høflig og blid konversasjon gående.

(Om selve kursopplegget er det lite å si. Det vil si, jeg kunne skrevet mye om denne dagen, men da ville dette blogginnlegget blitt så langt at ingen hadde giddet å lese det. Så jeg avstår.)

På tur hjem er vi slitne, men blide. Min kollega slipper meg av i den samme busslommen og jeg rusler bort til bilen min. Den er ikke superfornøyd med å starte i -21 grader, men den starter tross alt. Så jeg er glad og kjører hjem.

Der kommer Panikkanfall nummer en: Motorvarmerledningen henger ikke på sin vante krok i garasjen. Jeg saumfarer hukommelsen: Husket jeg å ta den ut av bilens kontakt i dag tidlig? Jeg klarer ikke å huske at jeg gjorde det, og begynner en panisk leting. Under bilen (av alle steder!), utenfor garasjen (kanskje jeg rygget ut med ledningen i, og så kjørte over den så den ble liggende igjen ute her), inne i bilen (slå den!).

Ingen ledning er å finne. Jeg gir opp prosjekt Finn Motorvarmerledning, og rusler inn. Jeg er temmelig fortvilet, og på vei mot husdøra stiger ikke humøret akkurat. For hva ser jeg?

Hestespor i snøen. Hestespor! Vi har to hester. De skal ikke rusle på gårdsplassen, men stå inngjerdet i en hamnehage. Jeg går inn, tvers gjennom huset og ut på verandaen. Derfra har jeg utsikt til grinda og deler av gjerdet. Grinda er lukket, men ingen hester er å se. Panikkanfall nummer to er nå godt i gang. Jeg tar av meg jakka og vinterskoene (i et eller annet idiotisk innfall) kommer meg ned i kjelleren og ut gjennom døra der. Og ganske riktig, i snøen er det masse hestespor.

Så kommer min mann kjørende hjem fra jobb. Og plutselig står hestene der, rett ved garasjen! Jeg hiver på meg en ullgenser og et par støvler og kommer meg ut. Jeg når dem igjen ved grinda, der han akkurat får hestene gjennom, og smekker grinda igjen bak dem. Så ser jeg at ti meter lenger ned ligger en del av gjerdet nede. Så min mann rusler tilbake med grimene mens jeg går ned og forsøker å lukke gjerdet ved å løfte opp den delen som ligger nede.

Det nytter lite. Den nederste planken sitter fast, enten i telen eller i snøen, og overdelen lener seg utover og faller overende hvis jeg går unna. Så jeg blir stående der jeg står, støtter opp gjerdet og håper at mannen snart kommer tilbake med 100 meter ståltråd eller hammer og spiker eller noe.

Det gjør han ikke, viser det seg. Jeg fryser. Snart går verandadøra på huset opp, og mannen min stikker hodet ut. Han roper til meg:
"Du må bare prøve å få støttet opp de plankene sånn at det henger. Jeg fryser på fingrene og orker ikke å fikse det nå."

Jeg er frustrert. Jeg fryser jeg også, og det er ikke mulig å få støttet opp plankene på noen måte.
"Det går ikke," sier jeg. "Det går ikke an å henge det opp fordi gjerdet har frosset fast og det lener seg utover og det faller ned så fort jeg flytter meg vekk."

Han sukker og sier okei, han skal komme. Og det gjør han. Med ståltråd.

Etterpå vasser jeg gjennom snøen for å komme meg tilbake til huset. Jeg er på feil side av gjerdet, og å klatre over den provisoriske reparasjonen er helt utelukket. Støvlene mine fylles med snø og jeg er så kald at jeg lungene svir hver gang jeg puster inn.

Vel inne går jeg rett inn på badet og vrenger av meg dongeribukse og sokker. Så tar jeg på meg ullbukse og ullsokker og blir bare sittende på det varme badegulvet en stund, i et forsøk på å få kontroll over skjelvingene. Så vakler jeg ut til stua og stiller meg så tett inntil vedovnen som jeg kan komme.

Omsider stopper skjelvingene og jeg setter meg ved middagsbordet. Der bestemmer jeg meg for å tilstå motorvarmerledningsfadesen.
"Kjære," sier jeg i håp om at denne innledningen vil gjøre min mann mildere stemt. Ikke at han er en hissig type, men menn og biler...

Han hever øyenbrynene lett og ser på meg. Jeg fortsetter tappert.
"Jeg lurer på om jeg kanskje muligens glemte å ta ut motorvarmerledningen da jeg skulle dra i dag tidlig, for da jeg kom hjem så var den ikke i garasjen." Fortvilelsen sniker seg inn i stemmen min.
"Og jeg lette overalt, virkelig. Inne i garasjen, inne i bilen, utenfor garasjen..."

Jeg kommer ikke lenger. Han sitter der og ler.
"Det var jeg som tok den med," sier han. "Jeg tenkte jeg kunne svinge innom og sette den i bilen din, hvis du hadde parkert foran garasjen. Men så sto du så langt unna at det ikke gikk. Jeg tenkte at du ikke kom til å legge merke til at den var borte en gang. Du er jo ikke verdens mest observante menneske."

Og nå er det helg.





  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post372

Advent og den dårlige samvittigheten

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken lø., desember 01, 2018 09:42
Jeg sitter alene i stua en lørdagsmorgen og drikker te og leser avisa. Og der dukker den jammen meg opp, den artikkelen som jeg har lest så mange steder på nettet de siste dagene: Artikkelen om at det norske folk bruker alt for mye penger på adventskalender og at ungene våre blir bortskjemte og at dette ødelegger gleden ved jula for dem.

Så kaster jeg et blikk bort på sønnens pakkekalender og kjenner den dårlige samvittigheten presse på. Men jeg tvinger den tilbake.

Det norske folk bruker tilsammen nesten en milliard kroner på adventskalendre, står det i artikkelen. Ganske tidlig i artikkelen, slik at alle får det med seg. I den jeg leste i dag står det riktignok at hver familie i gjennomsnitt bruker 427 kroner (tror jeg det var). Dette tallet sto litt mer gjemt, naturlig nok. Det har ikke helt den samme slagkraften å hyle opp om at det norske folk bruker firehundre kroner på adventskalendre som nesten en milliard.

Så sitter jeg her og tenker. På mine barn. De har nesten alltid fått adventskalender med pakker, bortsett fra de årene da de har bedt om noe annet. Men for meg er det ikke noe pes og jeg føler ikke at jeg må kjempe for å finne på dyre nok og fine nok ting. De har ikke fått nye ski og Playstation i kalenderen, som jeg leste om i artikkelen. De har fått småting som en magisk klut fra Nille, en sånn som ser ut som en liten kube og så legger du den i kaldt vann og vips, folder den seg ut til en vaskeklut. De har fått litt godterier innimellom. De har fått ting de trenger og ville fått uansett, som ullsokker. Det trenger ikke bli så dyrt, men for meg er det to ting som er viktig med adventskalender:

Den skal være en synlig nedtelling til jul, altså slik at ungene ser at det blir en pakke mindre for hver dag og antall pakker som er igjen, representerer antall dager som er igjen til jul.

Og den skal glede ungene. Dette betyr for min del, at en sjokoladekalender til ti kroner utgår. For ingen liker den sjokoladen, og ingen blir glade for det.

I tillegg så har jeg kost meg med pakking av kalendergaver. Her i huset gjøres det enkelt. Vi bruker poser fra Nille. I år har jeg brukt litt mer solide tøyposer, faktisk.

Og jeg nekter å ha dårlig samvittighet for dette.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post368

Verden går framover

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken lø., oktober 20, 2018 14:46
Da kan jeg rapportere om nok et framskritt. Kanskje ikke så spennende, men det er stort for meg. I dag har jeg vasket gulvet. Eller, ikke egentlig vasket, men tørrmoppet over. Og det trengtes. Og jeg er så stolt og fornøyd og glad.

Nå må jeg innrømme at jeg aldri i mitt liv har trodd at det å vaske og støvsuge skulle være noe jeg kom til å lengte etter å gjøre. Sånn i det store og hele har det vært en mer eller mindre sur plikt. Ikke det verste man gjør, men neimen ikke langt unna heller.

Men jeg må innrømme at det har ikke vært så stas å sitte med benet på en krakk og se på at svigermor har vasket gulvene mine. Selv om jeg har satt stor pris på at hun har gjort det (og mannen min, og sønnen min) så har det ikke føltes helt greit. Så dette var supert!

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post367

Ut på tur

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken on., oktober 17, 2018 21:26
Da kan jeg melde om et nytt framskritt, eller egentlig to:

Det første er innendørs. Jeg har så vidt begynt å gå noen meter uten krykker. Det høres kanskje ikke så voldsomt spennende og fantastisk ut, men for meg er det et enormt framskritt. Det betyr at jeg for eksempel kan ta med meg en kopp te OG en liten skål til å legge den brukte teposen i, inn på stua, uten å måtte gå to turer.

Det andre er at jeg har begynt å øve på å gå ute uten krykker, men med staver. I dag klarte jeg å gå den aller korteste runden, sammen med mannen min. Han er, som tidligere nevnt, en tålmodig og snill fyr, som rusla runden med meg og prata hyggelig. Han gikk så sakte han overhodet klarte og jeg var andpusten og gjennomsvett. Du får ikke kondis av å sitte med foten på en krakk og strikke i tre måneder altså.

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post366

Tur/retur Trondheim

HverdagslivOpprettet av Marianne Bjørnbakken fr., oktober 12, 2018 21:57
Fra tirsdag til torsdag var vi på familieferie i Trondheim. Det var høstferie, nemlig. Fredag dro mannen min og jeg tilbake for å kjøpe nye vinterdekk. Heldigvis er jeg veldig glad i bartebyen (til tross for at jeg kaller den bartebyen).

Min mann er en snill og tålmodig mann, og han ble med meg på tebutikken Te og Kaffehuset i Dronningens gate. Det finnes ikke så mange butikker som selger te i løsvekt lenger. Derfor må man benytte sjansen når man kommer i nærheten av en.

Jeg hadde gjort hjemmeleksene mine og sjekket ut nettsiden på forhånd. Og ut fra beskrivelser der, hadde jeg laget meg en liste over teer som jeg ville sjekke ut og kanskje kjøpe.

Når du går på krykker, blir alle veldig snille og hjelpsomme. Damen bak disken hentet tålmodig fram krukke etter krukke med lukteprøver av de ulike teene fra lista mi, og hun ble bare bildere etter hvert som jeg sa: "Den tar jeg!" "Den må jeg ha!" "Å, ja, den må være med!"

Vi gikk ut fra tebutikken med seks ulike typer te. Nå blir det noen uker med smaking. Jeg gleder meg!

  • Kommentarer(0)//blogg.skog1.no/#post365
Neste »